Ingvar Ambjørnsen: Innvandrerliv

Vi har en skredder her i strøket hvor jeg bor, en kjempe av en mann, en iraner. Han har den vanen at han alltid begynner å le hver gang han ser meg. Det har sin bakgrunn i følgende anekdote: Jeg skulle i bryllup og hadde vært og kjøpt meg en riktig så kul dress, en koksgrå Boss med striper. Men så er det det at jeg aldri har vært noen dressmann, og ikke kunne jeg begripe hvorfor alle jakkelommene var igjensydd. Jeg mener, hvor skulle jeg gjøre av mobiltelefonen og tjuepakningene? Jeg satte meg til med barberbladet. Men dette var midt under overføringen av Tour de France på tv. Dessuten en fjelletappe av det slaget som jeg ikke ville gå glipp av et sekund. Så for å gjøre en pinlig historie så kort som mulig: Jeg skar i stykker hele dressen. Uten å ha brukt den en eneste gang. Dagen før bryllupet.

Det var da jeg ble kjent med vår lokale skredder. Som ikke en gang skjønte vitsen med å kjøre fort på sykkel.

Men som leverte dressen fikset og ferdig før vielsen. Det var ikke mulig å se at jeg hadde vært på den en gang. Senere skulle jeg lære at han fikser absolutt alt. Når han utfører disse tryllekunstene sine, vet jeg ikke. Jeg har aldri sett at han har arbeidet. I hvert fall er det sikkert at han på dagtid sitter i butikken og leser romaner på farsi. Eller drikker søt te med noen kompiser. Som kan historien med dressen og meg utenat.

Det hender jeg slår av en prat med disse karene. De er nysgjerrig på meg, som jeg er på dem. De er ikke iranere som skredderen, så omgangsspråket er tysk. Et språk ingen av oss har fått inn med morsmelken, og som ingen av oss snakker perfekt. Vi er innvandrere. Vi kommer aldri til å føle oss som tyskere, men vi har likevel av ulike grunner valgt å leve i dette landet.

I Norge opererer man med veldig klare skiller mellom de ulike tilreisende. Jeg merker ikke så mye til det her i Tyskland, men ser det veldig tydelig når jeg følger med i norsk presse. Jeg er faktisk representant for en av de aller verste kategorien utlendinger, nemlig ”Lykkejegeren”. Han som ikke er på flukt fra kriger eller despoter, men som rett og slett har sett seg ut visse fordeler ved å være bosatt her i Hamburg, og ikke for eksempel i Hammerfest. Som forfatter og kommentator har det lønt seg for meg å sitte her nede og ha gamlelandet litt på avstand. Det finnes ulemper også, men jeg regner ikke mangelen på tilhørighet som en slik. Jeg synes det er fint å befinne meg utenfor. De fleste innvandrere jeg kjenner her nede, er langt tettere knyttet til det tyske samfunnet enn jeg er. Jeg er med andre ord en veldig dårlig integrert lykkejeger. En slik innvandrer som det advares mot. En rak motsetting til de barna og unge som norske myndigheter nå sender ut av riket. For eksempel til vår nye venn Meles Zenawi i Etiopia. Jeg må medgi at en av de store fordelene ved å oppholde meg her i Tyskland denne våren, er at jeg helt slapp å høre årets 17. mai-taler.

Ellers har jeg merket meg at den norske hårsårheten stadig setter nye rekorder. Ikke før har skriket lagt seg etter Plumbo-guttas ufattelige overtramp, så setter den gamle ringreven Rotmo alle kluter til, og smir en vise med uønsket innhold. Et ramaskrik over det ganske land. For sikkerhets skyld tas saken opp i selveste dagsrevyen, slik at ingen skal være i tvil om at vi har nulltoleranse for alt som kan smake usmakelig.

Mens deportasjonen av barna pågår

Jeg har forresten moret meg med å oversette et par av Rotmos vers til en slags tysk. Jeg hadde en glidelås som skulle byttes ut i en jakke, og tok turen innom perseren. Der jeg fikk søt te sammen med andre ilanddrevne utlendinger, og kunne altså kvittere med norsk poesi. For at de skulle forstå det voldsomme sinnet som disse linjene hadde skapt der nord, var det nødvendig å gi et riss av Norge på søttitallet. Et glimt inn i den politiske vekkelsen som den gang hjemsøkte vårt land. Jeg selv som ung pleiearbeider på Lier sykehus. Fortvilelsen som steg i meg hver eneste lørdagskveld når ml-erne i blokka ble så fulle at de begynte å synge høvlerøvleriogheihurra på trøndersk. Og nå dette. Et halvt liv senere.

Men tenk: Ikke en eneste ble det aller minste fornærmet av mine Rotmo-oversettelser. Ikke spor. Dessuten fikk jeg helt klare meldinger om hvem det luktet mest hasj av. Løken tok de på seg.

Skrevet av Ingvar Ambørnsen

ingvar, ambjørnsen