Akk ja, også denne Brenner, jeg har ikke sett mange av disse bokprogrammene siden han overtok som programleder. Jeg fikk nok etter intervjuet med Suzanne Brögger. (Han har vel utviklet seg litt siden det, men…). Får slå på tv i hvertfall og se hvor det bærer. Jeg er begeistret for Dag Solstad.

Dag Solstad leser “17. roman” i NRK radio P2 for tiden. En halv time hver fredag med reprise på søndag. Det er en fryd å høre på ham. Jeg frykter at TV-programmet kan røpe for mye av handlingen. Alt er jo så spennende når jeg ikke vet på forhånd hva som skjer og skal fortelles. Jo, jeg er litt betenkt men kommer til å se bokprogrammet likevel. Solstad er en artig skrue.

Når på fredagen er det? Han leser veldig godt, vet jeg, hadde vært moro og hørt.

Solstad leser i radioen fredag kl 17.03. Han har allerede lest 5 ganger og det er bare 4 fredager igjen. Opplesningen sendes i reprise søndag morgen kl 7.30 og søndag ettermiddag kl 19.03. De første opplesningene hørte jeg søndag kveld. Etterhvert ble jeg så hekta at jeg ikke kan vente til søndag.

Skjønner man burde følge litt med på radioprogrammer, når det finnes sånne tilbud. Fint å vite at det er i fem-tiden på fredager, bare for å høre stemmen hans om ikke annet.

Ranveig: Jeg skrev om Solstads radio-opplesninger her:
http://litteraturivestfold.origo.no/-/bulletin/show/525672_dag-solstads-17-roman-naa-paa-nrk-p2

Og der kan du sikkert høre dem fremdeles:-)

Tusen takk, Myriam! Det skal jeg prøve. Ville vært herlig å få med seg hele boken.

Skrev en liten petit i TA i anledning dagen og Dag.

Dette er årets 33. dag. Og hadde det vært skuddår i år, hvilket det ikke er, men hadde det vært så hadde det også vært nøyaktig 333 dager igjen av det. Året altså, 2010 – tjueti.
Og jeg kom til å tenke på Dag Solstad, hvilket nok ikke er spesielt nærliggende. Bare fordi vi er kommet til årets 33. dag, og kunne hatt 333 dager igjen av året, om det hadde vært skuddår.
Han har nemlig et fantastiske måte, Dag Solstad altså, han har en fantastiske måte med å framheve et poeng ved å gjenta det. Ikke til det kjedsommelig altså, men han duller med ordene og setningene og avsnittene på en slik måte at man virkelig føler at man får med seg det han vil si, og gjerne også en del av det han ikke vil si.
Og det er en god del, med Dag Solstad altså, det er en god del han ikke vil si. Det skulle da bare mangle, mener jeg, at han kan si alt. Derfor må det jo være en god del han ikke vil si, når han likevel sier så mye. Man kan vel si at han sier mer enn de aller fleste, Dag Solstad. Mer enn man med rimelig grunn kan forlange at en middelaldrende herre fra Sandefjord, ja ikke bare middelaldrende, men i overkant middelaldrende – som man vel må si om en 69-åring – får sagt.
Og akkurat da jeg ved en tilfeldighet var på vei til Bø, denne lille perlen midt i Telemark og forsåvidt, i Midt-Telemark, så dukket han opp på radioen, den mer enn middelaldrende herren fra Sandefjord.
Ikke bare dukket han opp men han dukket opp med en glitrende opplesning. En halv times radioopplesning i beste sendetid mens jeg var på vei til Bø. Og det han leste var fra sin egen 17. roman som heter «17. roman» og som handler om Bø.
Det vil si, den handler vel ikke så mye om Bø som om Bjørn Hansen, men om den handler om et sted i tillegg til en person så handler den vel mer om Bø enn mye annet.
Og vel så mye som Nordagutu, selv om den, boken til Dag Solstad altså, også på et vis handler litt om Nordagutu. Men ikke så mye som om Bø.
Og det leste han, Dag Solstad altså, mens jeg var på vei til Bø. Hvilket kan ha vært tilfeldig, om enn ikke så tilfeldig at det ikke var en smule pussig.
Og det var akkurat det jeg kom til å tenke over på årets 33. dag som også kunne ha vært den samme dagen som da det er 333 dager igjen av året.
Men det er det jo ikke all den tid det ikke er skuddår i år. Det skulle jo tatt seg ut at det var skuddår i år siden det var skuddår i forfjor. Og blir skuddår om to år.
Og det gjelder nok både i Bø og på Nordagutu. Og har du aldri lest noe av Dag Solstad, så fortoner nok dagens lille bidrag seg enda mer forvirrende enn om du skulle ha lest ham. Dag Solstad altså.
På årets 33. dag…

Hehe Mellingen, dette var som å høre hovedpersonen :-). Men dette programmet ikveld var så bra! Jeg er så fascinert av denne forfatteren. Gleder meg til å lese hans fremtidige bok om lykke, det blir noe nytt – og spennende fra hans hånd.
Ser programlederen har lært seg respekt og litt ydmykhet. Godt program ja!

Enig. Glimrende program. Selv om jeg alltid lurer på om Solstad driver ap med oss….

Ja, man kan nok like eller mislike ham, og mistenke ham for både det ene og det andre. Men en fascinerende person synes jeg han er, og morsom, jeg lo så mye som jeg ikke har gjort på lenge! Synes det er synd at han misliker sentimentalitet så veldig, hva han nå legger i ordet da. Jeg synes sentiment er noe dypt menneskelig, og egentlig vakkert og verdifullt, men hver sin smak…

Ser fram til boka om lykke – spørs om den kommer..

Det gikk som jeg fryktet. Bokprogrammet måtte snakke om og lese fra kapitler som ennå ikke har vært sendt i radioen. Noe av undringen og forventningen er borte. På den annen side har jeg fått nytt å lure på. Jeg har fått vite at Nordagutu er med i romanen. Hvordan kan det skje?
I noen år på 1980-tallet reiste jeg ofte fra Oslo til Notodden med tog. Det var togbytte på Nordagutu (iblant på Hjuksebø). Jeg kan ikke huske annet enn at det var trivelig å vente i slike landlige omgivelser. Alt gikk etter planen for meg, men hva er det som vil hende med Bjørn Hansen? Det lurer jeg på nå.

Det kommer til å sette en ekstra spiss på radiolyttingen at vi i TV-programmet fikk se Dag Solstad lese opp i studio i Kringkastingshuset og at pianomusikken som innleder og avslutter opplesningen i radio var gjennomgangsmusikk i TV-programmet.
Etter lanseringen av boka ble det diskusjon på Telemarkher. For bokas sted var jo -her, midt i fylket vårt! Stor var min forbauselse da jeg begynte å lytte og den uka etter den andre gikk uten at Bjørn Hansen kom seg avgårde til Bø. Først er han reiseklar, så skuer boka i halvtime etter halvtime tilbake på årene som har gått i Oslo og omegn. Nettdiskusjonen ga meg også inntrykk av at det var hovedpersonen som var rotfast på Bø og at han var urmaker.

Det var lite spennende funnet på av Brenner å ta med Solstad til Narvesen-utsalget i Bø for å kjøpe pølser i brød. Jeg synes de skulle gått i sparebanken og tatt ut en vakker tusenlapp istedet!

I dag ble niende og siste opplesningen av boka sendt i radio. Det må jeg si om Solstad: han har et klart og enkelt språk og han er grei å følge med på. Handlingen går aldri for for fort fram og han blir aldri hesblesende eller forvirrende. Forfatteren er grei med leseren sånn. Men utvalget av inntrykk og tanker som fortelles og dveles med er forunderlig iblant. Leseren eller lytteren blir ikke så lett ferdig med det som er fortalt. Etterpå lurer jeg på om Bjørn Hansen var like dårlig orientert som leseren om sønnen og sønnekonens planer eller program for lørdagen. Dilter han bare med fra parkeringsplassen ved grustaket og ut på berghammeren hvor endel andre mennesker har samlet seg uten å vite hvorfor? Vet han ikke at det er for å se barnebarnet Viggo i aksjon? Når han forlater sønnen og hans hus, klarer han virkelig å skyve optikerfamilien helt ut av tankene og konsentrere seg om å lese Kierkegaard? Den pene og nye tusenlappen, fint at Solstad tok med hvor den tok veien. Det er mye å undres og stusse over i denne boka, men slik er jo livet også.

Jeg har bare hørt noen få opplesninger ennå, og ikke lest boken (siden det er/var så lang venteliste på bibl.)
Men jeg lurer på om Solstad har latt det være en åpning for en fortsettelse? Det kan være mulig.

Boken er jo en slags fortsettelse – og kan nok også fortsettes. Men jeg tror ikke han kommer til å gjøre det… synes boken egentlig var ganske definitiv…

Du Ranveig og andre som ikke har lest boka ennå kan ta det helt med ro og vente på at bibliotekeksemplarene blir ledige eller boka kommer på mammutsalg. 17. roman vil i lang tid framover være siste roman fra Dag Solstads hånd om børhæringer, optikere med vindus-automatikk, eks-kemnere, fjerne fedre og tidligere straffedømte. Det er ikke noe ved denne boka som gjør at den bør leses akkurat nå. Bortsett fra at den er en ‘snakkis’ da … men jeg kan ikke se at den har greid å sette søkelyset på noe annet enn Dag Solstad.

Nå er det jo mange grunner for å lese en forfatter, bøkenes innhold/søkelys/budskap er noen av dem. Jeg tror ikke jeg leser Solstad eller Hamsun for den saks skyld av slike grunner, men rett og slett mest fordi jeg liker skrivemåten og stilen. For meg er det en slags musikalsk nytelse å høre Solstad lese sine egne bøker, samt å lese hans mer eller mindre kontroversielle essays (som den vidunderlige om ytringsfrihet, der jeg til fulle også er enig i hans "budskap"). Jeg har en svensk diktbok som heter “Ordens musik” med mange vidunderlige dikt. Jeg synes Solstad er en av de diktere som leverer fascinerende ordmusikk og i blant også veldig interessante temaer i sine bøker. “Genanse og verdighet” er den boken av ham jeg synes er aller best av de jeg har lest hittil. Kanskje 17.roman blir en skuffelse, men det får vi se :-)