*

Idrettslinja på Sandefjord Videregående skole feirer 15 års jubileum, og av den grunn hadde de utlyst en kåserikonkurranse på skolen. Vinneren var 17 år gamle Dag Michael Bjerkli fra Larvik, med et kåseri som i følge juryen var ført med en sikker penn, og inneholdt stor grad av selvironi, spenstig adjektivbruk ogoriginale formuleringer.
Prisen ble utdelt da SVGS feiret seg selv på Hjertnes i går, og besto av et gavekort fra Norli på kr. 1000,-
Samtidig mottok også Ina Skaug fra Teie skolens treningstipend for sin strukturerte innsats både innen fotball og skolearbeid.

LiV gratulerer begge de dyktige ungdommene!

DAG MICHEAL BJERKLIS KÅSERI:

Folk jeg møter sier ofte, hvordan orker du å være idrettselev ved Sandefjord Videregående skole? For å kunne svare på spørsmålet med ærlighet og troverdighet lukker jeg øynene i noen sekunder og lar bildene rulle forbi:

Min første tanker er naturligvis at studietilbudet er overraskende godt. Til tross for at innsatsen er laber, og karakterene ennå verre, har man ved generell studiekompetanse tross alt skaffet et brukbart utgangspunkt før man skal ta den tunge avgjørelsen med å velge det yrket som byr en minst i mot etter videregående.

Det er også lett å trekke fram det at man kan fordrive tiden med idretten man elsker. Vel, idretten vi påstår at vi elsker i alle fall. For til tross for at man på mange måter kan si at idretten er som alle våre gutters kvinnelige motpart, ved at vi elsker å hate dem og hater å elske dem, er det likevel en vesentlig forskjell: Vi kan umulig leve uten idretten.

En av de viktigste og mest tungtveiende grunnene til å være idrettselev ved SVGS er dessuten at vi slipper å assosiere oss med musikkelever som benytter en hver mulighet til å briefe med talentene sine i diverse tv-programmer som sendes i beste sendetid på Norges største tv-kanaler. De får det til å virke som at deres alternativ er bedre enn det det er å stå på en sørpefylt kunstgressbane midtvinters med fingersprett og blå tær. Forstå det den som kan.

På en annen side kan det også være vanskelig å måtte være en del av det samme miljøet som håndballelevene, som uler og piper så fort gradestokken nærmer seg null og priser seg lykkelig og skryter uhemmet over at de får spille inne i en varm hall så fort de merker at vinteren er i anmarsj, men med tiden vender man seg til det også.

På hvilken annen linje vil man forøvrig få anledning til å kunne gråte og juble på samme tid over idretten man elsker?
På hvilken annen linje kan du få muligheten til å sette deg selv ut av din favorittsyssel, og det eneste målet underveis i skadeperioden er å kunne komme tilbake for å utsette seg selv for den samme risikoen?
Vel, dette tegner ikke nødvendigvis et intelligent bilde av oss idrettselever, men det var da heller aldri hensikten. Vi idrettselever trives best når svetten spruter om kapp med blodet, og når melkesyren vil være nok til å fø et barn gjennom dets første leveår.

Dessuten vet vi at vi ved å være elever ved den eminente nykonfirmerte linja på skolen, er vi i de beste klisterfylte hender. Og i år er det altså femten år siden linjen ble en del av det som før dette var et skoletilbud med én stor mangel ved SVGS. Man manglet en linje for dem som ønsket å gå fra å være god, til å bli eminent i sin idrett, for dem som var middels som ønsket å bli god, og for dem som var heller laber og ønsket å bli middels.
Femten år er det siden vår unike avdelingsleder med stor interesse for skisporten for første gang dro på seg trikoten med en trang til å gjøre noe for idretten i nærmiljøet. (Trang var for øvrig også trikoten, men det er en historie som ikke egner seg i denne sammenheng.)

Etter disse betraktningene skulle man kanskje tro at jeg hadde samlet nok inntrykk til å gi det ærlige og troverdige svaret jeg snakket om tidligere. I det jeg åpner øynene er det likevel merkverdig vanskelig å gi den begrunnelsen jeg har brukt forbausende lang tid på å tenke ut. På en annen side er jo som nevnt ikke tankevirksomhet vårt varemerke likevel, og i fare for å tape ansikt på vegne av alle idrettselever lar jeg følgende svar dumpe ut av meg “Livet på idrettslinja er et slit”.

Hvem kan klandre meg? Jeg er tross alt en skoleelev, ingen ambassadør.

.

Les mer i dagens papirutgave av Sandefjord Blad.