Velkommen!

LIV er en side viet litteraturen i Vestfold.
Her finner du blant annet bokanmeldelser, referat fra forfattertreff og andre nyheter innen Vestfold-litteraturen. Målsetningen vår er å dekke det meste som blir skrevet og skjer innen litteratur i fylket vårt, så har du et tips om et litteraturarrangement eller en ny bok som kommer, send oss en melding:-)

Er du en bokhandel eller et forlag som har lyst til å sponse oss? Ta kontakt!

Ingvar Ambjørnsen: Oppveksten i Larvik

Dagfinn Ellefsen har i en årrekke fått Larviksfolk til å skrive ned sine minner fra barndommen i Bakkebyen. En super ide! Byens nære historie fortalt av borgerne selv. I disse dagene foreligger bind syv, med tittelen ”Mange minner, mye moro”. Her er Ambjørnsen bidrag:

Liv i sentrum

En vinterkveld i 2011 står jeg i et vindu på toppen av Grand, og ser tvers over gata og inn på gutterommet mitt i Prinsegata 25. Det er snart førti år siden jeg pakket veskene og ryggsekken og forlot huset for å ta fatt på mitt eget liv. Mine foreldre ble boende der et par tiår etter meg. Nå bebor andre huset, slik andre bodde og levde der før vår tid.

Sentimental? Nei. Men der inne, i de nå mørkelagte rommene, gjorde jeg meg mine første tanker. Hørte jeg de første lydene fra verden. Jeg kan huske det. Et blålig lys fra gatelyktene som falt inn over taket i rommet jeg lå i. Lyden av en og annen bil som drar forbi over broleggingen nedover mot Taulowsvingen, eller oppover mot Torvet. Høstregnet mot ruten. Og om vinteren: Den oransje gløden fra taklysene på brøytebilene og bulldozerne som rydder byen for snø. Lastebilene som hele natten igjennom kjører lass på lass ned på bryggene, der de tipper sammenpakkede snøfjell ned i havnebassenget. De synker i bølgene med tunge sukk.

Jeg er født med et dårlig sovehjerte. I huset på den andre siden av gata har jeg ligget våken og lyttet til lydene fra det nattlige Larvik, i mange, mange hundre netter. Lyden av gummidekk over broleggingen. Latter. Skritt nede på fortauet. Eller dette underlige naturfenomenet som jeg utelukkende har støtt på i Larvik sentrum: Den unge mannen som er på vei hjem i ensom majestet, og som brøler høyt hele veien opp mot torvet, som av en forunderlig indre smerte. Som liten forestilte jeg meg ham som en slags demon som holdt til i en hemmelig hule i Bøkeskogen.

Jeg kler på meg og går ut. Stille. Storgata er død. Jeg tar trappene opp i Prinsegata. Også her er det så dødt og stille. Dessuten ikke så rent lite forfallent. Lemmer for vinduer. Tomme, støvete lokaler. Bak vinduene der Tante Terjesen solgte tobakk og sjokolade, står nå gravstøtter på utstilling. Ja vel. Det kan man nå tolke som man vil – eller la være. Snart rives hele husrekken her, og skapes om til noe nytt. Jeg har ikke tenkt å felle en eneste tåre. Når jeg går gaten opp, og tar av nedover Romber`n, har jeg hele tiden en sterkt fornemmelse av at noe er ugjenkallelig forbi.

Men her har vi lekt og her har vi levd! Og stående foran gamle Romberggata skole, tenker jeg: Hvor mange ganger har jeg gått opp Prinsegata og hit? Og tilbake? Ni lange år. Ja, for jeg syntes skoleårene var lange, og jeg lengtet meg ofte så veldig langt bort.

Men det var fint å vokse opp i sentrum av Larvik på sekstitallet. Med tanke på hvordan byen nå ser ut, er det nesten umulig for en uinnvidd å forestille seg hvordan det var. Prinsegata var byens paradegate, og en naturlig forlengelse av Torvet. Her var en livlig handel over alt, og en mengde familier med unger. Det bodde barn i Sentrumsgården og nede på Victoria, i Steinbakken og i Kaffistova. På den andre siden av Bakken (som på bykartet kalles Schultzesgate, jeg hørte aldri det navnet nevnt i løpet av barndommen) bodde Ellen og Steinar Islann. Ellen ble min fineste lekekamerat i denne første fasen av livet, og det var masse plass og rom rundt oss. Det var store hager på begge sider av Bakken, og plenty med uthus og loft å leke i og på. Store ubebygde tomter dessuten, som oppe på Fjellanger`n. Inne på nabotomta på den andre siden, satt Georg og de andre gamle gutta og drakk i uthuset, det synes jeg ikke at det gjør noe at jeg røper, siden det er en sannhet alle vet om, og også fordi denne gjengen, i all sin alkoholoppløste elendighet, faktisk representerer et av mine lyse barndomsminner. Disse karene kunne være forholdsvis røffe med hverandre, men de var snille med oss unger, og vi sto der med ørene på stilk og hørte på fyllerøret, og på enkelte halvt realistiske skildringer fra livet til sjøs og i fremmede havner. Og når vi fikk beskjed om det, løp vi ærend opp til tante Terjesen for å kjøpe Rødmix og Karva blad, og en dobbel Rizzla. Vi snøyt dem aldri, og ikke snøyt de oss heller: Vi fikk spritflaskene ettersom de ble tømt, vi samlet dem i kasser og sekker, og når vi hadde et lass ble hele stasen omsatt i klingende mynt oppe hos ”onkel Ragnar” i Nansetgata. Som ikke var noen onkel, men en ”filleonkel”, en kompis av far, og som var en utmerket mann å være på lag med, han eide en diger skraphandel midt i Larvik sentrum, en eventyrtomt full av bilvrak, oljetønner, rustne maskiner og en milliard andre ting, stablet i hauger og pyramider. Det var andre måter å tjene penger på også, jeg var i det hele tatt en flink liten kremmer, en egenskap som helt har rent av meg i årenes løp.

På den andre siden av gata lå pølsekiosken der ”Marit i Bua” holdt til. Hun hadde sin tid oppe i Nansetgata også, og naturligvis nede på Storgata, men fra min barndom husker jeg henne best fra kiosken i Prinsegata. Trinn og rund og i en os av hakket løk, foret hun kveldsvandrere med wiener og grill, vi kunne se dem fra stuevinduet vårt, ensomme menn som kanskje hang litt med hue, jeg tror hun bedrev en grei psykologtjeneste fra sin plass i luka. Og det som var greit for meg, (det var noe jeg ikke fortalte videre), var at enkelte av disse karene ble overmannet av pølsesulten og pratebehovet på vei hjem etter lange og våte timer på Sjømann` og Kroa, og så sto de der og slumsa med mynten, som havnet under bua, det hendte jeg fant sedler der også. Åja, det er et fint bilde: Pølsespisende menn som strør rundt seg med mynt, mens de tråkker litt ustøtt frem og tilbake, og Marit i Bua som nikker velvillig og full av forståelse, mens hun drikker en liten Tropo, ”du kan tro Tropo er go`”, som det sto i reklamen på taket. Mens gutta vel helst hadde brukt Tropoen som blandevann. I det hele tatt var det ganske mye fyll i min barndom når jeg tenker meg om, men hjemme ble det ikke drukket annet enn bitte små glass med stikkelsbærvin fra hagen, vi hadde både grønne, røde og gule.

Vi hadde ellers en ordning med fru Hein, som foruten en ektemann som drakk seg i knestående hver eneste dag, også holdt seg med høns, en hel hønsegård faktisk. Alle skyller, matrester og skrell fra vår husholdning, ble samlet i en bøtte og firt ned på den andre siden av gjerdet i gården, der denne stinkende materien så ble fordelt på de klukkende skapningene bak nettingen. Er det ikke befriende? En hønsegård midt i Larvik sentrum? Jo, men så var det enkelte år som best kunne betegnes som ”rottens år” på kinavis, jeg husker særlig ett der de små pelsskapningene hang rund mattrauet, tett i tett som ammende grisunger. Og da hjalp det lite at det i det samme Larvik sentrum på den tiden oppholdt seg et ukjent men høyt antall villkatter i tillegg til de som var godtatt som tamme. Jeg husker spesielt en som ble kalt for ”Manndraper`n”. En hvit gigant uten hale, og med et halvt avrevet venstreøre. Han løp over gjerdene med voksne høns i kjeften, som han senere begravde under ripsbuskene. Han hadde annet å holde styr på også. I hele min barndom og ungdom i Larvik hadde vi alenemødre med hele kull med kattunger i hagen og i bakgården. De skulle og måtte ikke fores, men virkeligheten var ikke annerledes enn at gårdene jo var fulle av menneskemødre som ikke hadde hjerte til å la det være, det var en slags kvinnelig solidaritet.

Det som først og fremst slår meg når jeg tenker tilbake på Prinsegata og tilstøtende kvartaler som lekeplass, er at de samme områdene var de voksnes arbeidsplasser. Det jobbet folk i trykkeriet, i begarvelsesbyrået og på apotekene. Det var glassmestere, skomakere og skreddere, bakere og konditorer, fotobutikker, Vinmonopol og vulkaniseringsverksted. Alt mulig. Jeg kunne ha gjort lista lenger en lang. Her levde og arbeidet den gang unge mennesker, med unger som løp ut og inn av kjøkkendøren, rundt i gatene og inn på arbeidsplassene. Enkelte av butikkene var magiske, som tobakksbutikken til tante Terjesen, der samleobjektene ”Kaptein Micky”, ”Jukan” og ”Davy Crocket” dukket opp hver onsdag. Og oppe hos baker Ruud, hadde de et hemmelighetsfult produkt som kaltes ”Gubbær”, og som til dags dato er det søteste jeg noen sinne har presset inn i min egen munnhule. En slags rull av marsipan, rosiner i rom og sjokolade. Og i en forunderlig halvkjeller ved siden av Rombær`n, ja ved siden av skolen vi gikk på, var det – av elle ting brusfabrikk. Juno. Vi kunne snike oss inn der i skoletiden for å kjøpe ”kvikkdrikk”, brus uten kullsyre, som ble servert i avlange plastposer – dypfrossne eller natrurell. Sekstitallet i sentrum var ikke bare et paradis for oss unger, men også i høy grad for Karius og Baktus.

Så å si alle mødrene var hjemmeværende. Kom du hjem til noen, var alltid mor der. Vi kjente alltid mødrene til kompisene våre, mens fedrene som oftest var noen litt fjerne vesener, hyllet inn av piperøyk, halvt skjult bak Østlandsposten eller Nybrott. Det var også mødrene, og aldri fedrene, som tok oss byunger med ut på Tollerodeen for å bade i Krabbedammen, og jeg kan ennå kjenne den myke sandbunnen under føttene, og fornemme den bløte duften av hav og barnetiss.

I det hele tatt hadde vi som vokste opp i sentrumsgatene den fordelen, at vi raskt fikk store revir å leke i. Forholdsvis tidlig var vi nede på bryggene og oppe på Bøkker`n, og i løpet av de første skoleårene lekte jeg like mye i Bøkelia og i selve Bøkeskogen som nede i gata hjemme.

Jeg går ned Rombær`n og ut på østre brygge. Her står nå et stupetårn. Det er så underlig. For man lærer jo hele tiden at alt blir bare verre og verre, og at alt var bedre før. Og for all del: Stort sett er det sant. Men hvis noen hadde fortalt meg den gang at det skulle bli mulig å bade i indre Larviksfjord en gang i fremtiden, ville jeg sannsynligvis ha dratt på smilebåndet. Jeg kan huske helt klart og tydelig at vi sto nede på brygga en søndag formiddag og så bånn gjennom klart, grønt vann. En eneste gang. Resten av tiden var fjorden grå og ugjennomsiktelig, med suspekte flytende gjenstander og substanser som man ikke ville vite hva var. De som stupte i fjorden den gang, var fulle menn og selvmordere.

Og jeg setter meg på en pullert og ser skrått ut fjorden, der jeg kan skimte lysene fra Jordestranda. Der ute hadde vi hytte. En bitte liten kåk som far hadde bygd med sine egne hender og etter eget hode, etter først å ryddet tomt i ei steinrøys oppe under fjellet. Det er fra Jordestranda, fra Kaffeholmen og Lillvik jeg har mine aller første sommerminner. Vi kunne sitte i hyttevinduet og se hjem til Prinsegata, ja til og med peke ut vårt eget hus. Det var lange somre. I årene før jeg begynte på skolen kunne vi flytte ut lenge før far hadde ferie fra Postkontoret i Storgata. Han syklet på jobb, og tilbake til ferielivet om ettermiddagen. Og i de lange sommerkveldene kunne vi ligge ute på fjorden og fiske hvitting og torsk, alltid i den gamle grønmalte prammen, alltid med bånnsnøre.

Det er en egen lukt som har fulgt meg fra Jordestranda og min barndom. Det var den som møtte oss når vi kom ned bakken bra landhandleren på Staversveien. Der bakken flater ut og det gamle sementstøperiet lå. Der sto det den gang som nå høyreiste oretrær, nesten ute i vannet. Det er duften av disse oretrærne, blandet med angen av fuktig sement som ligger meg i minnet. Jeg har bare støtt på den der ute, og det er så lenge, lenge siden, men likevel kan jeg når som helst gjenkalle den i hukommelsen.

Jeg reiser meg og går tilbake til Grand. Jeg setter meg på rommet og trekker opp en flaske vin. Det er så stille, og jeg tenker på hvordan Storgata har utspilt sin rolle som byens spradegate. Her var byens samlede utesteder, minus Otto. Kroa. Ferdinand. Kalle. Uteserveringen på Grand. Victoria med Eddie`s. Kaffistova, Jernabanstasonen og Munken. Her spaserte man mens man speidet etter Den Andre. Her ble det drukket, og etter hvert smugrøykt østerlandsk kvae i bakgårdene.

Nå, alt så stille, alt og alle borte.

Jeg legger meg, men plages av en uro. Det er noe… Jeg vet ikke hva. Men så, rett før drømmene tar meg, hører jeg ham. Den ensomme unge mannen som rauter så sårt for seg selv ute i natten. Som en ku som har gått seg fast i myra. Og som når han ikke kommer seg løs fra smerten og fornedrelsen, i stedet blir truende og farlig. Blir den store skadeskutte gorillaen, som brøler så vindusrutene dirrer. Jeg står opp og kaster et blikk ut. Ser han i det han går opp trappene, og styrer oppover mot Torvet, med hendene dypt i lommene og godt synlig rompesprekk. Hvordan skal det gå når Grandkvartalet står ferdig? Jeg kan ikke se ham for meg i en rulletrapp.


Se flere av Ambjørnsens blogginnlegg her.

Vist 331 ganger. Følges av 1 person.

Kommentarer

Sett bort fra skriveferdighetene, så er det som jeg skulle skrevet dette selv. Mye å kjenne seg igjen i her. “Manndraper’n” kaldte vi for “Missisippi” nede i Steinbakken da – uvisst hvorfor. Også hønene til Maren. Hun hadde verdens største rabarbra – vi ungene brukte den som paraply – fordi hun gjødslet med hønsemøkk.
Gubbane til Ruud har jeg forsøkt å få tak i oppskrift på. Jeg tror det var noe oppsop og brødsmuler med i bildet også – i tillegg til marsipan og rosiner, men gode var de.
“Brølapen” som vandrer nattestid tror jeg må være noe a la Den Vandrende Jøde. Synes å være fullstendig tidløs og høres fremdeles i helgene slik han alltid har gjort.

Åååh, bare på grunn av dette innlegget blir jeg nødt til å kjøpe boken! Dette kaller på tårene og smilet (faktisk mest det første…). Snakk om å ha ordet i sin makt!

Jeg har ikke lest mer av den nye boka enn dette utdraget. Jeg skal gjøre det med tid og stunder, men jeg gruer meg nesten litt. Alt i denne serien skal jo være så fordømrade “morsomt”. Skal vi tru at det er forlaget som presser på med kommende julehandel og salgsopplaga i tankene. Det Ambjørnsen skriver er ikke morsomt for å være morsomt. Det er bare knakende godt skrivi som en refleksjon fra en voksen mann som vokste opp i omådet rundt Prinsegata. Jeg bodde om lag 30 år i Prinsegata, men omtrent 50 m lengre opp enn Ambjørnsen. Litt eldre enn han er jeg også. Det er overlappinger i skildringene og mitt minne; det skulle bare mangle. Likevel er det en litt annen type Prinsegate han skriver om. Hva forskjellen ligger i kan jeg ikke uten videre sette fingeren på. Jeg sokna mer mot bryggene og området rundt torget. Kanskje var det klasse- og speiderkameratene som gjorde utslaget. I alle fall kjenner jeg meg igjen med glede, og samtidig får jeg utfylt et ufullstendig bilde fra oppvekståra. Det er et funn å få Ambjørnsen som medforfatter i ei bok av denne typen. En trenger slett ikke å være oppvokst i Prinsegata, eller i Larvik for den sak skyld, for å glede seg over fortellinga.

Morro å gjenskape minner Ingvar. Jeg bodde jo noen år i Øvre Steinstredet 3. Vi hadde vel noen disputtær du og gjengen “min” husær jeg. Oppe ved den nedlagte kokosbollefabrikken vokste verdens beste spyttærsrør. Da var det å skrike seg til ukelønninga på ei krone og springe ned til “Tante T” og kjøpe for 50 øre gule ertær. Steinharde og fine. En hel posa. Vet ikke om du husær Klaus. Vi sto oppafor dere og sendte gule ertær i fine buer ned mot vinduene deres.
Forresten var det vel en som blei enda mere plaga. Det var gamle Henriksen tvers over vårs. Det gamle røde mursteinshuset. Der var utgangsdøra utstyrt med ei sånn liten postsprekke, og siden det dengang var lov å kjøpe kinaputtær, blei det mang en smell i gangen hanses. Klaus var vel den verste. Vi satte fyr på hele seriær av sånne sammenbundne kinaputtær av den røde sorten og putta dem inn i postsprekka til Henriksen. Så var det bare å springe som best en kunne. For atte en veldig sinna Henriksen kom flyanes ned trappa var like sikkert som banken.
Etter at kokosbollefabrikken brandt, blei den benytta til lagring av skinn. Flotte skinn i mengder. Da var nok de små lømlane snare sørrø. Måtte da ha skinn for svære beløp hjemme. Knallfine til å lage pløser til sprettertær. Markstrikk blei kjøpt hos Bugge. Grønt måtte det være. Det var det eneste som hadde godkjent spenst.
Mange jernkramper ligger nok i bakgården “deres” enda om en hadde gravd.
De blei innkjøpt hos Døvle jernvare. Men da måtte spretterten være uten pløse.
Om en skulle skyte eller imponere noen ekstra, så blei klinkekuler benytta. Men de var dyre. En av mine noe yngre kompiser (Ulf Næss ) og jeg dreiv stort med sprettert sørrø. Blei treffsikre som bare det.
Ellers var det kaninane til “Raka” som lokka. Å du hvor mange kaninær de hadde. Å se på at de blei slakta var litt i tøffaste laget. Men hvem viste følelser for det ute i gata. Det kom heller seinere på kvelden.
Du verden hvor en kunne holde på med sånne minner. Men det får bli en annen gang.

Nye bilder