Velkommen!

LIV er en side viet litteraturen i Vestfold.
Her finner du blant annet bokanmeldelser, referat fra forfattertreff og andre nyheter innen Vestfold-litteraturen. Målsetningen vår er å dekke det meste som blir skrevet og skjer innen litteratur i fylket vårt, så har du et tips om et litteraturarrangement eller en ny bok som kommer, send oss en melding:-)

Er du en bokhandel eller et forlag som har lyst til å sponse oss? Ta kontakt!

Ingvar Ambjørnsen med nytt "Brev til mor"

En gang i måneden forfatter Ingvar Ambjørnsen et “Brev til mor” som blir offentliggjort i Østlandspostens BØK Lørdag. Vi har også fått forfatterens tillatelse til å dele brevene her og vil legge dem ut samlet nedenfor etterhvert som de blir publisert

Brevene er skrevet av den fiktive personen, Alf Lydeng, som aldri har satt sine bein i Larvik før han må ordne opp for onkel Arne som har langt fremskreden Alzheimer. Det viser seg at onkelen har testamentert huset sitt i Øvre Bøkeligate til nevøen Alf. Dermed flytter den fremmede til byen under bøkekronene med de mange oppoverbakkene…

Foreløpig har Alf Lydeng skrevet åtte brev til sin mor, og du finner dem alle her. God lesning:-)

Brev 1


Kjære mor.
For det første: Nei, jeg har ingen ting imot å henvende meg til deg i brevform. Jeg forventer ikke å finne deg på Facebook, og ikke at du skaffer deg en epost-adresse heller. Du hører meg ikke på telefonen. Greit. Bare tanken på å motta en sms fra deg virker naturstridig, ja nesten uhyggelig. Jeg synes derfor det er et godt forslag at jeg henvender meg til deg pr. brev. Det er fint å skrive brev, det merker jeg allerede. En gammel litterær sjanger som er i ferd med å dø ut. Kjenner du papiret? Gni det mellom fingrene. Riktig. Jeg tok ikke det billigste.

Så er det en sak som jeg må nevne for deg nå med det samme. Det er ubehagelig, men la oss like godt få det bak oss nå først som sist. Det er ikke slik at onkel Arne har havnet på sykehjemmet på grunn av et drypp, eller fordi han har hatt et uhell av et eller annet slag. Jeg vet ikke hvordan denne misforståelsen kan ha oppstått, men da jeg besøkte ham i går, var han helt klar på at han aldri kom til å overgi seg. Jeg kunne egentlig ha gitt deg et ganske humørfylt resyme av den samtalen som senere fulgte, men jeg synes ikke Alzheimer er noe å spøke med. Derimot er det viktig å være klar over at onkel Arne aldri kommer til å vende tilbake til huset i Øvre Bøkeligate. Det er trist, men slik er livet. Han tror han befinner seg dypt inne i Karelen der han tar del i den finske vinterkrigen, men i vår virkelighet er han heldigvis i Larvik. Han blir tatt godt vare på.

Jeg tok toget ned. Ja, jeg har gjort et og annet som ikke er forenelig med Trygg Trafikk, så det ble toget og meg. De som styrer og steller i dette landet, har bestemt at jeg aldri mer skal sette meg bak et ratt. La oss se det positive i det: Du var alltid redd når jeg var ute og kjørte. Med god grunn, skulle det vise seg. Og i motsetting til et skremmende høyt antall andre idioter, fikk jeg beholde livet. Ikke tok jeg andres heller. Nok om det. Der sitter jeg altså, denne vakre høstdagen, og kjører tog ned gjennom Vestfold. Miljøbevisst uten å ville det en gang. Helt foran i lokomotivet: Togføreren. Han vi tidligere kalte lokomotivføreren. Jeg synes det er bedre med Togføreren. Han fører hele toget. Ikke bare lokomotivet. Og han fører oss. Vi som sitter i toget. Passasjerene. Folk fra hele Norge. Hardanger. Mo i Rana. Voss. Oslo. Et par svensker, kanskje. En iraner på flukt. Nå skal vi ned gjennom Vestfold. Men først er det Drammen. Den tidligere norske Harry-hovedstaden. Nå renvasket og beplantet, vannet i elven renset, det er nesten Hawaii. Og i det toget setter seg i bevegelse og glir ut fra Drammen stasjon, der det i tidligere tidergjerne steg på ubehagelige individer som luktet bayerøl og hasj, tenker jeg på Larvik. Først og fremst tenker jeg på det nesten utrolige faktum at jeg aldri har vært i denne byen, som nå altså, uten å vite det, ligger der nede og venter på meg. Jeg er toogfemti år gammel, og har aldri vært i Larvik. Oppvokst i Oslo, femten mil unna. Det er vanskelig å forstå hvordan noe slikt er mulig. Hvor har jeg i det hele tatt vært i Vestfold? Jeg teller på fingrene. Byer i Vestfold. Holmestrand. Ikke vært i. Bare forbi med tog. Horten? Aldri. De har en togstasjon som ikke ligger i byen. Originalt. Var det Skoppum? Skruttum? Husker ikke. Tønsberg? Ja. Jeg har vært flere ganger i Tønsberg, både på seminar på hotell Klubben, og som ung Oslo-klyse nede på brygga, med seilbåt og lyseblå sportsgenser. Sandefjord? Nei. Larvik, nei. Og Stavern? Tja. Ikke helt sikker, det må eventuelt ha vært på den samme seilturen da vi besøkte Tønsberg og Hvasser. Vage minner om et avsperret område og noen gamle kanoner. Høye rop. Kan være noe jeg har drømt. Et halvt liv siden, uansett. Flere byer i Vestfold? Åsgårdstrand.

Munch. Sjalusi på stranden. Aldri.

Så underlig. Jeg har bodd i Dublin og i Berlin. I korte perioder i New York og Delhi. Oghele tiden har Larvik, Åsgårdstrand og Horten ligget der ved fjorden og vært til litt utenfor livet mitt. Vært byer og hjemsteder for mennesker jeg hele tiden har vært i verden sammen med, steder ved det samme havet, under den samme himmel som meg selv. Men alle årene i Oslo, da? Hvorfor satte jeg meg ikke i bilen, og ga gass ned til Larvik? Det kan da ikke bare ha vært fordi onkel Arne hadde meldt seg ut av familien? Eller?

Alle familier har sine gåter og ikke fortalte fortellinger. Ethvert individ har sine. Jeg har med andre ord mine. For ikke å snakke om hva en kvinne i din alder kan ha i lasten. Hva var det egentlig som skar seg mellom deg og onkel Arne? Når?

Forresten: Må man ha vært i Larvik?

Vi kjører inn på Sande stasjon. Er Sande i Vestfold? Jeg er ikke sikker. Tvers overfor meg sitter en ung mor og stryker barnet sitt over hodet, mens hun ser litt vemodig ut på Sande stasjon. Det ser ikke ut som om hun vet om Sande befinner seg i Vestfold. Jeg har i hvert fall ikke lyst til å spørre. Jeg liker ikke menn som stiller slike spørsmål til unge kvinner. Det høres ut som begynnelsen på noe langtekkelig og pinlig.

Sjekker det på telefonen. Sande befinner seg nord i Vestfold. Men er det snakk om en by? Slik sitter jeg og småtøyser med meg selv nedover. Men det er klart: Jeg tenker også en god del på onkel Arne. På dette tidspunktet er jeg jo ikke klar over at han har vervet seg i vinterkrigen, så jeg ser frem til å møte ham etter alle disse årene. Kaffe og kaker på avdelingen. Kanskje lirke ut av ham et og annet om deg. Særlig fra tiden før du traff far. Ok. Det kan jeg nå bare glemme. En null til deg.

Husker du at vi leste «Gymnaslærer Pedersen» av Solstad da den kom ut på begynnelsen av åttitallet? Når toget stopper i Sandefjord kommer jeg til å tenke på Solstad. Først og fremst fordi jeg vet at forfatteren er født her, i det minste har han vokst opp her, det har jeg lest. Jeg mener også at han har uttalt at byen burde jevnes med jorden, og legges under asfalt. Bli flyplass. Noe slikt. Min neste tanke, er at det er ganske mye reising med tog i Solstads bøker, det er i hvert fall slik jeg husker det. Ensomme menn med koffert på vei til et eller annet sted med tog. Sikkert er det i alle fall at gymnaslærer Pedersen ankommer Larvik med toget en eller annen gang på søttitallet, alene og med en koffert, akkurat så sikkert som at jeg om litt vil sette mine ben på Larvik stasjon, alene, med min koffert. Fra toget siger ut fra Sandefjord stasjon, føler jeg meg litt som en Solstad- figur, og jeg har i skrivende stund ennå ikke funnet helt tilbake til meg selv, av den enkle grunn at jeg befinner meg vel med situasjonen som den er. Jeg mener: Godt over midtveis i livet, til stede i en by jeg aldri tidligere har vært i, sammen med utelukket fremmede mennesker, medborgere som aldri har sett meg, eller hørt navnet mitt uttalt. Det er en litt spesiell situasjon.

Larvik. Avstigning på høyre side. Nå.

Kan man ta pulsen på en by, simpelthen ved å stå helt stille med lukkede øyner, og kofferten i hånden? Nei. Jeg kjenner den friske havluften, og en mild vind i håret, men altså

Jeg kunne like gjerne ha befunnet meg i Stavanger eller Bergen. Eller i Åsgårdstrand, for den sakens skyld. Larviks atmosfære og egenart er ennå skjult for meg. Men når jeg åpner øynene siger synet av Larvik jernbanestasjon inn; det er et vakkert bygg, det utstråler ro og verdighet, men har ikke noe av dette litt pompøse over seg,som gjerne preger jernbanestasjonene nedover Europa. Jeg visste det ikke da jeg sto der med kofferten i hånden, men jeg vet det nå: Åpnet 1881, da Vestfoldbanen sto ferdig, tegnet av Balthazar Conrad Lange.

Kan jeg gå til Øvre Bøkeliggate med koffert fra Balthazars jernbanestasjon? Jeg kan se den grønne luggen på Bøkeskogen over hustakene, så retningen har jeg allerede inne. Jeg kan spørre på drosjestasjonen som jeg ser litt lenger fremme, men der blir vel svaret nei uansett, og så er det en ting til: Jeg er litt gjerrig på de første ordene jeg skal gi fra meg her i den nye byen; jeg har det av og til slik. En følelse av at de første ordene på et nytt sted, så å si legger en føring for hva som siden skal skje. Å åpne med et spørsmål er for så vidt greit nok, men ikke dette spørsmålet. Jeg husker motviljen mot å spørre den unge kvinnen på toget om Sande var en del av Vestfold. Det klarte jeg å bite i meg. Da klarer jeg det nok en gang til.

Sekunder senere har jeg lagt drosjestasjonen bak meg, og krysset Storgata over mot Grand hotell. Så tar jeg fatt på Rombergbakken.

Og nå, etter bare noen få meter, merker jeg at noe av den larvikske ånden melder seg. Særlig i legg- og lårmuskulaturen. Det liker jeg. Jeg liker at byen gir litt motstand. Ikke så rent lite heller, skal det vise seg. Det blir som en litt vennlig brytekamp. Smilet på plass,men bevare meg vel. Det er så tungt. Så bratt og vondt. Lårene. Leggene. Midtveis må jeg gi opp. Rett og slett.Kofferten er for tung å slepe på. Jeg får ikke puste heller. Rombergbakken i Larvik tar knekken på meg.

Og, kjære mor – det liker jeg. Det er som å få en klar og tydelig korreksjon for noe man har gjort over lang tid, og som man hele tiden har visst var feil. Nå forteller Rombergbakken meg at jeg har blitt en middelaldrende mann med en forbløffende dårlig kondis.

Jeg går tilbake til drosjene, og ber om å bli kjørt opp i Øvre Bøkeligate.

Min første setning i Larvik blir altså en bønn.

Ser jeg et flir i bakspeilet? Jeg vet hvor lett det er å få et stempel eller kallenavn i små byer. (Der kommer han som forsøkte seg med koffert i Rombergbakken!) Hvorfor har du aldri fortalt meg hva slags utsikt det er fra Øvre Bøkeligate? Jeg mener, her har du vært flere ganger i de årene du og onkel Arne ennå var på talefot. Kan denne fantastiske utsikten ha gått deg hus forbi? Synes du det er normalt å stå i stuevinduet og se halvveis til Danmark?

Først trodde jeg nøkkelen du hadde gitt meg var feil. Eller at låsen for lengst var skiftet, kanskje til og med i anledning uvennskapet mellom dere. Det ville ikke ha vært så rart heller. Dere har tross alt holdt stand i over førti år.

Står der og lurer og lirker. Føler meg litt som en forbryter. Registrerer dessuten en svak bevegelse i et vindu i nabohuset. Gardinen skjelver i den nysgjerriges hånd. Man følger med i Larvik, som alle andre steder. Et øye på verden, og et bankende hjerte i halsen.

Så, omsider gir låsen etter, rettere sagt, den godtar denne fremmede nøkkelen som den ikke har sett på flere tiår, og jeg snubler inn i gangen.

Allerede mens jeg står der i mørket, ser jeg utsikten fra stuen, vinduet som likner et lysende maleri på veggen, høstsolen som stråler over Larviksfjorden og Svenner fyr langt, langt der ute, og etter hvert som jeg nærmer meg, trer inn i rommet, fremdeles med frakken på, utvider maleriet seg, byen og havnen bretter seg ut foran meg, og jeg forstår hvorfor onkel Arne og tante Astrid aldri følte behov for å reise noe sted, bortsett fra en sleng inn til Oslo i ny og ne.

Og her får jeg gi meg for denne gang, status er altså som følger: Onkel Arne hinsides all fornuft, jeg skal selvsagt gjøre et par forsøk til før jeg drar, samt ta en prat med advokat Hesselberg, slik vi ble enige om, jeg må bare få summet meg litt først. Skal jeg gi deg litt å tygge på til neste gang vi sees? Det avlåste rommet i annen etasje. For ikke å snakke om Kjelleren. La fantasien flyte, og vær nå snill pike på alle områder, så jeg ikke må gå her nede og skamme meg over deg.

Alf


Brev 2

Kjære mor.

Vet du hva, jeg kan faktisk høre kaklingen din helt ned hit, når du nå har fått vite at jeg fremdeles er i Larvik, hvorfor kan jeg ikke være litt meddelsom, hva er det som har skjedd, og så videre, men stopp! Alt har sin forklaring.

Opprinnelig hadde jeg tenkt at oppholdet i Larvik ville vare i en uke, kanskje to, alt ettersom hvor mye eller lite jeg kunne hjelpe onkel Arne med det praktiske, hus, rengjøring, rydding, osv. Papirer i forbindelse med innleggelsen. Skatt. Det var en løs plan som lå langt bak i hjernebarken et sted, og som virkeligheten nå har pulverisert helt og holdent. For det første: Onkel Arne er ikke til å nå, jeg har forsøkt flere ganger, men han er ikke en gang tro mot sin rolle i Vinterkrigen. Enkelte ganger bare stirrer han på meg, som om jeg skulle være et spøkelse som nettopp har spasert rett ut av tapetet. Han blir som sagt tatt godt vare på av Larvik kommune, så det er ikke han som holder meg tilbake. Det er huset.

Som jeg skrev til deg sist, ville jeg ta kontakt med advokat Hesselborg, som jeg nå har brakt på det rene ikke bare var onkel Arnes advokat, men også venn. Han ringte imidlertid meg før jeg rakk å ringe ham, han hadde hørt at jeg var i byen, og ville gjerne ha et møte med meg før jeg dro.

Dette høres kanskje tilforlatelig ut, men for meg var det noe som skurret. Ikke fordi jeg hadde noe i mot dette møtet, jeg ville jo selv be om en prat med ham. Nei, det var dette med at ”han hadde hørt”. Etter bare noen timer i Larvik, hadde Lasse Hesselberg ”hørt”. Min forestilling om å spasere anonym inn i et ukjent bylandskap, fikk seg en knekk i det øyeblikket det gikk opp for meg at opptil flere av byens borgere, kanskje til og med mange, visste hvem jeg var. Jeg hadde ikke mer enn så vidt rukket å ta en runde rundt torvet, pluss handlet brevpapir i bokhandelen, så var det noen som visste at Alf Lydeng var i byen. Nøyaktig hva jeg hadde tenkt å foreta meg her, kunne de ikke vite noe om, siden jeg ikke visste det selv, men at min tilstedeværelse hadde å gjøre med onkel Arne, sto så klart for en eller annen, at advokat Lasse Hesselborg var blitt kontaktet. Jeg likte det ikke.

Lasse Hesselborg hadde kontor i annen etasje i en bygård på hjørnet av Lilletorvet og Konggata. Rettere sagt, han hadde overlatt lokalene til sin sønn Ragvald for noe over to tiår siden, men han insisterte på å møte meg der, siden saken jo var litt? Ja, hva han mente skjønte ikke jeg helt, og ikke hadde jeg noen sterke meninger om hvor jeg ville treffe ham heller. Han var på plass da jeg kom til avtalt tidspunkt; sønnen jaget på dør, kaffe og rundstykker satt frem. Min første samtale i Larvik kunne ta til.

Ja, der sitter han, altså, den gamle advokaten. Litt loslitt og pjuskete, jeg gjetter på enkemann – og får bekreftet det senere i samtalen. Så jeg var Arnes nevø. Ja, det var tragisk, jeg hadde sikkert funnet ut det samme som ham, nemlig at Arne hadde sagt farvel til vettet og virkeligheten. Men jeg hadde kanskje hatt kontakt med ham før det skjedde? Det hadde gått så fort, dette med tapet av forstanden. Jeg sa at jeg ikke hadde hatt kontakt med onkel Arne siden jeg var gutt. Liten gutt. Nei, det var vel så. Det var helt klart at han visste om dette, og det irriterte meg litt. Men slik startet i alle fall en lang og snirklete samtale mellom meg selv og advokat Lasse Hesselborg, en samtale som automatisk satte meg inn i advokatens store ensomhet, siden han hele tiden vegret seg for å komme inn på sakens kjerne, og i steden underholdt meg med anekdoter fra hans eget og onkel Arnes liv, de hadde begge ankommet byen som unge menn rett før krigen, han selv som nyutdannet advokat, onkel Arne, først som ansatt i en skobutikk ved torvet, senere, rett etter krigen, i reiselivsnæringen. Han holdt det gående. Klamret seg til meg gjennom ordene.

Det tok over tre timer før han slapp bomben, og fortalte meg at jeg var onkel Arnes enearving. Ja, jeg var klar over at det ikke var andre enn oss i familien, og visste også at du selvsagt ikke ville komme på tale, men jeg hadde da aldri hatt annet i tankene enn at det måtte bli Frelsesarmeen, eller kanskje Larvik Turn. Jeg vet ikke. Det kom helt uforberedt på meg. Ok, han er ikke død, og ikke er han erklært utilregnelig heller, men noe må skje med huset.

Jeg hopper her over alt det juridiske plukket, men saken er den at testamentet ligger åpent og tilgjengelig, det er dessuten skrevet og undertegnet av en onkel Arne som både er klar over tid og sted, og som dessuten har en realistisk formening om hvem han er. Den stemmer til og med overens med alle andres. Kort sagt: Testamentet er gyldig.

Mor, nå vil jeg at du skal sette deg! Sitter du? Jeg har tenkt meg grundig om. Jeg blir i Larvik. Jeg har bestemt meg for å bli en Larviking. I hvert fall inntil videre. Gjøre et seriøst forsøk, i det minste.

Tanken slår meg faktisk i det samme han slipper meldingen om testamentets innhold, og den følger meg videre etter at jeg har forlatt kontoret, dette at jeg jo kan velge å bli, velge å ikke reise tilbake til Oslo, bare bli og bli i Larvik, denne fremmede byen i skråningene under Bøkeskogens krone. Jeg blir ivrig, ja nesten litt svimmel idet jeg begir meg gjennom byen, bortover Jegersborggaten i retning sykehjemmet der onkel Arne sitter og leker glemsel med seg selv. Alt ligger til rette. Jeg har en jobb som jeg kan ta med meg akkurat hvor jeg vil, jeg flytter litt rundt på summer og tall, det er det hele, og om livet mitt ellers er det ikke annet å si enn at jeg er godt over midtveis, barnløs, lykkelig skilt for annen gang, ja det siste vet jeg at du nødig vil høre, derfor skriver jeg deg det isteden: Lykkelig skilt.

Ja, situasjonen tiltalte meg overmåte. Jeg husket de tankene jeg gjorde meg på toget nedover Vestfold, hvordan jeg hadde blitt penset inn på Solstad og de solstadske romanfigurene ved ankomst Sandefjord, på det litt romanaktige som hadde falt inn over meg da jeg nærmet meg Larvik, og litt senere steg av toget som en tilreisende gymnaslærer; det hadde vært i en litterær atmosfære, tenkte jeg nå, hva jeg enn måtte mene med det, jeg som i bunn og grunn ikke forstår meg på annet enn tall. Skjønt var det egentlig så sikkert? Det var ikke slik da, at alt dette dukket opp i meg nå da jeg fikk muligheten til å slå inn på en helt ny og ukjent vei, og det på et stadium av livet der det virket naturlig med en opprydding, en slags egenrapport om tingenes tilstand? Jeg mener, femti år er ikke å spøke med, nå var jeg altså til og med gått to over et halvt århundre, og _her sto jeg, gikk jeg, i en by der nok en og annen kjente mitt navn, og min forbindelse med onkel Arne i Øvre Bøkeliggate, men heller ikke mer. Mens jeg selv ikke visste noen ting om noen. Bortsett da fra at jeg kjente til den nærmest påtrengende ensomheten som advokat Lasse Hesselborg led under, den som hadde kommet til uttrykk gjennom nesten tre timers tåkeprat borte på kontoret på hjørnet av Konggata og Lilletorvet. Og, tenkte jeg videre, mens jeg slo inn på Utsiktsveien, og igjen fikk syn på fjorden under meg, hvor beleilig vil det ikke være å foreta denne oppsummeringen av eget liv i en for meg fullstendig fremmed by, et sted i verden der jeg måtte lære å orientere meg på ny, finne ut av, bli kjent med? Stående ute på selve Utsikten, og med en nesten jublende følelse i brystet over det synet jeg sto badet i – fjorden, skogen, bakkebyen, en slags speilvendt utgave av det bildet jeg kunne se fra onkel Arnes stuevindu, kom jeg igjen til å tenke på mitt forsøk på å forsere Rombergbakken med en blyttung koffert, og på hvordan bakken hadde tuktet meg. Larvik måtte læres.

Og befolkningen? tenkte jeg, da jeg bega meg på hjemvei, ja det var akkurat det jeg tenkte. På de innfødte, og at jeg befant meg på vei hjem til huset i Øvre Bøkeligate. Hvordan var Larvikingen av vesen? Var det mulig for en utenforstående å trenge inn i det larvikske? Jeg mener, bergenseren har sitt svulmende ego og støyende adferd, og nordlendingen sin brutale ærlighet og skummende bannskap. Men hvordan var det fatt med larvikingen? I en populærvitenskapelig artikkel hadde jeg en gang lest at antroposofiens far Rudolf Steiner hadde hevdet at bergenserens dialektbruk, altså tungens vei i munnhulen, forhindret at hjernen fikk tilstrekkelig surstoff. Hva da med larviksdialekten, som så vidt jeg visste rommet vrangord som guttær og båtær. Hva gjorde slike språklige finter med hjernen? Jeg så frem til å ta fatt på studiet av både meg selv, og de forholdene og menneskenaturer jeg frivillig var i ferd med å trenge inn i.

Ja, jeg gikk i dype tanker om dette og annet, tvers gjennom byen, rettere sagt den øvre delen av byen, den oppe på høyden, tilbake over Lilletorvet og opp de brutale bakkene til bøkeskogen; den sagnomspurte bøkeskogen, der trærnes røtter bant denne delen av raet sammen til en kompakt åsrygg, en knytteneve under de raslende høstkronene. Jeg hadde lest om raet. Lært om det på skolen. Det strakte seg ned gjennom Vestfold, visste jeg (kanskje til og med helt fra Sande), og et eller annet sted lenger ute, skjøt raet ut under havet, og endte opp som et punktum på rullesteinsøya Målen utenfor Arendal. Dette visste jeg. Dette hadde jeg inne. Her hvor jeg nå sto og gikk, her under de glatte, grå kjempetrærne, hadde isen lagt fra seg et helt kosmos av kampestein og grus.

Hva hadde slike perspektiver å si for de som ble født her inne i bunnen av fjorden, de som av naturen både ble skjermet, og samtidig gitt muligheten til å skue halvt til verdens ende?

Sannsynligvis ingen verdens ting, tenkte jeg, for slik er ikke heimbygdingen. Det er de som kommer utenfra som tenker slik. Det er han som i voksen alder går av toget med en koffert, og ser alt nytt. Han som tar seg opp i bøkeskogen for aller første gang, og gir seg stiene og utsikten i vold, han som bestiger den tildekkede steinura, og ser havets blanke flate under høsthimmelen.

Mens larvikingen teller sine skillinger, eller ser seg selv nærsynt i et støvet speil. Trekker for gardinene og slår på tv-apparatet.

På en annen side: Fra denne byen kom Thor Heyerdahl.

Det var ikke til å komme utenom.

Jeg må fortelle deg om et par viderverdigheter knyttet til huset. Nåja, det er forresten ikke noe med huset, det er rotete der, det er så, men alt helt og i orden. Nei, pussighetene hefter vel heller ved onkel Arne. Da jeg ville legge meg den første kvelden, og gikk opp i annen etasje, der soverommene ligger, fant jeg det ene låst. Jeg tenkte ikke noe mer på det, jeg skiftet på rent sengetøy i det rommet jeg skjønte Arne brukte. Neste dag begynte jeg å rydde og vaske etter at jeg kom hjem fra sykehjemmet. I en trebolle nede i gangen, under et berg med gamle aviser, finner jeg tre nøkler. En av dem passer til det avlåste rommet i annen etasje. Visste du at onkel Arne samlet på frimerker? Nå vet du det. Rommet er tapetsert med frimerker. Hver millimeter er dekket. Også i taket. Midt på det nakne gulvet: En lenestol. Så her har han sittet og hygget seg. Jeg legger til: Lenge før seniliteten innhentet ham. Først syntes jeg nesten det var litt skremmende, litt spooky på en måte. På en annen side kan man jo spørre seg hva som er så forferdelig normalt med å lime papirlapper inn i store album.

Været? Fine klare høstdager. Bøkeskogen begynner virkelig å bli vakker. Og min så langt eneste venn. Jeg går der til alle døgnets tider og snakker med trærne. Stryker dem over den grå barken. Når jeg legger meg om kvelden, kan jeg høre suset fra de store kronene. Jeg tror det skal gå bra med Larvik og meg.

Alf


Brev 3.

Kjære mor.

Etter to måneder i bakkebyen, har jeg en følelse av at alt er ved å falle på plass i meg; jeg går her i gatene og føler på en stor ro.

Den fine fornemmelsen av en solstadsk fremmedhet som jeg var så engstelig for å miste da jeg skre

v til deg sist, har vist seg å være konstant og stabil. Jo da, det er nok enkelte som vet hvem jeg er, som er klar over det faktum at jeg er onkel Arnes nevø og arving, men de lar meg ikke merke det. Dessuten har jeg oppdaget at det viktigste er at jeg ikke kjenner dem. At jeg kan gå her og betrakte Larviks beboere uten å være involvert på noe slags vis. Det er bevegelse i gardinet inne i nabohuset når jeg kommer og går, men noe annet ville vel nesten ha vært litt uhyggelig.

Hvorfor denne fascinasjonen ved å føle seg som en fremmed? Jeg vet ikke. Det høres jo litt stusslig ut. Kanskje er det vissheten om at jeg når som helst kan tre inn i menneskelige relasjoner dersom og når jeg ønsker det, som tiltaler meg. Starte på nytt. Når jeg selv velger det. Denne gangen vil jeg vente. Kanskje til og med være litt gjerrig. Jeg vil ikke la vennskap drive tilfeldig opp på stranden, slik jeg så langt har hatt det i livet. Uten å være klar over det, har jeg gått rundt med et stort behov for å være i fred. Ja, når jeg tenker på det, står det for meg som hovedgrunnen til at jeg to ganger har brutt opp fra ekteskap som i bunn og grunn ikke har vært vondere enn hva som må betraktes som helt normalt. Det er slike tanker jeg gjør meg når jeg daglig sitter midt inne i onkel Arnes frimerkesamling, og ser ut over Larviksfjorden fra den slitte lenestolen. Jeg lever et regelmessig liv. Det er også noe nytt og frigjørende. Alle årene ute i de store byene, all møtevirksomheten, reisingen, hotellene og barene, alle menneskene som hele tiden ventet noe av meg, resultater, analyser, generell oppmerksomhet – alt dette virker som sekvenser fra drømmer og fantasier. Nå står jeg opp hver morgen klokken syv og koker meg et egg. Skjærer to stykker grovt brød, og drikker kaffe til. Ser ut i den smale hagen, der de tre epletrærne nå er nesten ribbet for løv. Så leker jeg litt med tallene på internett et par timer, før jeg gir meg skogen i vold. Bøkeskogen. Som altså er blitt min fortrolige. Den jeg fører hviskende samtaler med. Og det underlige er, at når jeg går slik på stiene og veiene gjennom skogen, har jeg en underlig fornemmelse av at jeg med skrittene, og ordene jeg gir fra meg, føyer meg inn i en lang tradisjon. Her har andre gått før meg, og snakket til de grå søylene av langsomt levd liv. Her har Larvikingene gått og grått og bannet, klynket og takket Gud og tilfeldigheter i århundrer før meg. Her har de stått og forberedt vesentlige utsagn og bønner. Vil du bli min? Jeg går. Farvel. Det er slutt! Kjære Jesus, nå må du hjelpe meg. Alt dette, og tusen andre ord og tanker, finnes ladet i de grå søylene, vevd inn Nede på festplassen: Musikkpavliongen, som et funksjonalistisk øre av betong. Ekkoet av søttende maitaler og korsang. Jeg vet ikke om du er klar over det, men i Larvik ligger byens bibliotek nede ved det gamle badet, der Henrik Ibsen etter sigende kom på den glimrende ideen å skrive “En folkefiende”, sannsynligvis nedsunket i dampende vann; det kan jo hende det bare er min egen fantasi som spiller meg et puss, men det er da et fint bilde, ikke sant? Sånn passe lyserød, og med såpeskum i bakkenbartene? Uansett. Det for lengst forsvunne badet, og det høyst tilstedeværende folkebiblioteket, ligger i en naturlig forlengelse av bøkeskogen, noe som jevnlig, ikke hver dag, men jevnlig, fører meg inn i bøkenes verden. Jeg har kommet på den utmerkede ideen å låne bøker. Hjemme hos onkel Arne, rettere sagt hjemme hos meg selv i Øvre Bøkeliggate, finnes det ikke en eneste bok bortsett fra “Hvem, hva, hvor” fra 1964, og 76. (Hvilket jo får meg til å undres over disse to årenes betydning i onkel Arnes liv.) Så nå har jeg begynt å låne bøker. Ja, rett og slett. Jeg har aldri lånt en eneste bok i hele mitt liv, men nå gjør jeg det. Jeg synes det er helt fantastisk! Jeg mener, her ankommer jeg en fremmed by, en by jeg aldri har satt mine ben i, og hvor jeg ikke kjenner et eneste menneske, og så kan jeg spasere rett inn på biblioteket og velge fritt fra over åtti tusen titler, uten å betale et rødt øre. Alle årene i bank og finans har ganske sikkert gjort meg kynisk og profittorientert, men når jeg står der foran skranken på Larvik Folkebibliotek, og aldeles gratis låner Aksel Sandemoses “Varulven”, og det av en vennlig voksen kvinne, kjenner jeg tårene presse på. Jeg blir rørt. På biblioteket leser jeg også lokalavisen ØP. Østlands-Posten. Jeg vil naturligvis med tid og stund tegne et abonnement, men foreløpig synes jeg det er litt stas å sitte nettopp på det lokale biblioteket og lese lokalavisen, omgitt av representanter for lokalbefolkningen som kommer og går. Det er noe helt spesielt med en lokalavis. Noen grunnleggende annerledes en det som møter deg når du som oslobeboer åpner Aftenposten eller Dagsavisen. I Østlands-Posten befinner de internasjonale hendelsene seg høflig, nærmest avventende i bakgrunnen. De er der, men halvt i skyggen av de lokale begivenhetene. Det er hundre prosent korrekt i en tid da ni av ti mottar nyhetene på Verdensveven, men virker like fullt underlig på en som ikke har vokst opp med noe såpass eksotisk som en daglig avis som dekker både det som skjer ute, men altså først og fremst det som foregår hjemme i småbyen. Den internasjonale finanskrisen, må logisk nok vike for at en bankfilial stenges på Torvet i Larvik. Selv om det samtidig åpnes en ny filial i nye lokaler nede på Sanden. Altså i samme by. Dette skrives det sinte leserbrev om, men den som undersøker saken trekker ikke engang på smilebåndet. En regnfull formiddag krysser jeg torget. Går forbi huset der banken inntil for nylig befant seg, for så å stige ut på Bøkkerfjellet, enda et av Larviks fantastiske utsiktspunkter. (Stedet har en fremtredende rolle i avviklingen av byens syttende mai-feiring, her avfyres etter sigende kanoner tidlig på morgenen på nasjonaldagen; kanskje mot en tenkt fiende på vei inn fjorden?) Der står jeg altså i det sildrende høstregnet, og ser ned på Sanden, det tidligere industriområdet, nå arena for kunst og kultur, representert ved “Bølgen kulturhus”, samt byens nye leilighetskompleks, pluss altså bankens nye filial, plassert i et underlig utformet hus av det slaget som vekker naturlig harme og beundring med sin moderne, og ikke minsk skeive arkitektur. Femti meter under meg. Bankens gamle kunder, (og jeg vil tro at mange av dem faktisk er gamle) må altså ikke bare bevege seg ned i dypet, men også inn i et slags skulpturelt fremtidsbygg for å slå kloa i sparepengene sine, hvilket i seg selv skapet ny debatt i avisens spalter. Dette er bare et eksempel. Det finnes flere. Alle med det utgangspunk i at Vårherre har gitt Larvik geografiske utfordringer som man strengt tatt ikke kan bli ferdig med i overskuelig fremtid, enn si endre gjennom tiltak vedtatt på møter i kommunestyret. Slik jeg forstår det, var sentrum, tidligere der det nå folketomme Torvet ligger, Torvet og Lilletorvet (der advokat Hesselborg holder til), samt de tilstøtende kvartaler, fra Storgata og opp til Øvre Bøkeliggate. Det var sentrum. Nå er man – fremdeles slik jeg forstår det – ikke riktig sikker på hvor sentrum befinner seg, eller om det i det hele tatt eksisterer. Ja, kjære mor, det er mange viderverdigheter i en liten by av en viss størrelse, og motsetningene mange. Så langt er mitt inntrykk av Larvikingen at han er direkte og pågående, og ofte med et glimt i øyet, i det minste er det slik jeg ser henne for meg når jeg leser ytringene fra byens borgere i byens egen avis. Hvordan skal man klare å ta seg ned på Sanden fra Torget, dersom man ikke disponerer bil? Forslagene er mange. Overbygget rulletrapp fra Bøkkerfjellet. (Møtt med iskald ironi fra Bøkkerfjellets venner.) Heis inne i fjellet, og undergang under toglinjen? Taubane? Sklie? Bruke trappene ned, slik generasjoner av Larvikborgere har gjort tidligere? Nei. Det går ikke. Det er umulig. Og likevel går livet sin gang. Likevel leser jeg om gemyttlige kvelder der gammel og ung samler seg ute på det samme Bøkkerfjellet, der de synger nye og gamle slagere, samtidig som de hater hverandre for de ulike løsninger og påhitt. En slik kveld vi jeg oppleve i neste sesong. Jeg har bestemt meg. Jeg vil stå helt i utkanten og nynne. For hvor lang tid tar det å komme inn i var-men i en liten norsk by? Jeg mener å virkelig bli godtatt som en meningsberettiget mann eller kvinne? (Altså, dersom man skulle ha det som mål.) Det tar den tiden man ikke har. Evigheten. Det går ikke an. Dette liker jeg å gå og tenke på. Og jeg går og går. Opplevelsen av å komme til kort i Rombergbakken, har virkelig gått inn på meg. Det sviende nederlaget da jeg ble nødt til å snu midtveis, og vende tilbake til drosjesentralen, ble i virkeligheten en ny start. Jeg går i skogen, og jeg går i byens gater. Jegersborggata bort til Utsikten, ned Herregårdsbakken, forbi det gamle fengselet, og ut til kirken og Tollerodden, langs stranden og helt ut på Revet. Tilbake over Torstrands torv og bort Storgata. Jeg har forsøkt meg på Kongegata, men der måtte jeg også gi tapt midtveis, selv uten bagasje; det var hjertet som med et ble så underlig, og livet som begynte å passere revy i et indre syn. Dette var på ettermiddagen, og jeg vendte tilbake til Storgata og baren på Grand, der jeg lappet meg selv sammen med to stive gin toni, selv om jeg i grunnen ikke drikker noen som helst sånn til daglig. Ble sittende og tenke på døden. Skulle jeg kanskje dø her? I Larvik? Bli her til døden kom og hentet meg? Tanken tiltalte meg, selv om jeg naturligvis godt kunne tenke meg å vente litt. I baren på Grand den ettermiddagen var jeg den eneste gjesten. Jeg ble vennlig betjent av en ung kvinne som kom over fra resepsjonen. Der satt jeg altså som eneste gjest og tenkte på døden, og jeg tenkte på onkel Arne oppe på sykehjemmet, og på hva han vel kunne finne på å tenke på i sin ensomhet, og for sikkert hundrede gang lurte jeg på hvor Larvikingene befant seg i disse timene etter middag, for de var ikke å se noe sted, ikke på vei verken til eller fra, bare en og annen bil dro forbi ute i gaten, med minutters mellomrom. Satt de hjemme på kjøkkenet og holdt seg med skumringstimen, slik de gamle gjorde før? I Oslo er folk ute i gatene til alle døgnets tider, men i Larvik ligger gatene øde etter klokken tre; det er ikke en bevegelse å se, for nå å overdrive bitte litt. Om jeg ville ha en gin tonic til? Nei, tusen takk! Jeg tok Prinsegata opp til Torvet, den passet min kondisjon atskillig bedre enn de brutale bakkene, men likevel måtte jeg legge inn en lang pause blant all den blankpolerte Larvikitten, før jeg våget å ta fatt på den siste kneika opp i Øvre Bøkeligate. Da jeg hadde lagt meg den kvelden og akkurat var i ferd med å sovne, så jeg for meg en overbygget rulletrapp fra Bøkkerfjellet og ned på Sanden, en skinnende rulletrapp inne i en pølse av pleksiglass, og da jeg våknet neste morgen visste jeg at jeg for aller første gang hadde tatt stilling til et av de spørsmålene som de innfødte krangler om i Østlands-Posten, og at jeg skulle tie om denne min stillingtaken til alle andre enn deg, som er den som fødte meg inn i denne forunderlige verden. Ikke et ord til Larvikingene.

Brev 4

Kjære mor!

Om to små dager er dette forunderlige året over og forbi, skrevet inn i historien og arkivert i våre minner. Litt svulstig kanskje,men likevel. Jeg synes vår tid i for liten grad tillater oss å være i det sentimentale. For hør nå, og se om du ikke kan få dette bildet på plass i hodet ditt:

Din eneste sønn, han du bar inn i verden og virkeligheten, sittende ved onkel Arnes gamle kjøkkenbord, med brevblokken, pennen, og en dampende kopp kamillete. Ute snør det, og det har det gjort i fire døgn. Klokken er nesten åtte. Kveld. Hagen, som nå ligner litt på en stor dundyne uten trekk, lyses opp av en enkel gatelykt. Bløte former over stikkelsbærbuskene. Frukttrærnes svarte grener har render av vindpisket snø. Nede fra byen høres lyden av brøytebilene; plogens metall mot asfalt, is og brostein. Snøen demper lydene, pakker de inn, det er som å sitte og lytte til noe fra fortiden. Ja, slik har jeg tenkt i det siste. At snøen som har falt, har fått frem noe gammeldags i bylandskapet. Noe som var. Den gjør Larviks gater trange og glatte, i tillegg til deres alltid så steile og bratte. Vinter-Larvik er nok unektelig nærmere originalen, den opprinnelige byens vesen, enn hva tilfellet er under de tre andre årstidenes regime.

Jeg har vært litt syk i det siste. Ja, nå er det sagt, og jeg kunne vel ha bitt tungen eller brevhånden av meg, for er det ikke lyden av morshjertet jeg nå hører blande seg inn i den milde støyen fra snøryddingen? Så la meg da skynde meg å føye til at det ikke er kreft. Jeg tror ikke engang det kan være snakk om tyfus eller skarlagensfeber. Nei, det er bare snakk om en finfin forkjølelse av det slaget som holder en innendørs. Som får deg til å pendle mellom sengen og kaffekjelen, stabelen med bøker, tv-apparatet – og tilbake til sengen igjen. Litt feber av og til. Akkurat nok til at man sover som en stein til alle døgnets tider, og drømmer i sterke, klare farger.

(Ja, jeg kan forsikre deg om at både tykke raggsokker og lang underbukse for lengst er på plass.)

Før snøen la seg, var jeg ute på en liten ekspedisjon oppe i Farriskilen, og der var det litt våtere enn det føret jeg i utgangspunktet var skodd for. Her ved Jomfruhalvøya, hadde jeg lest i Østlands-Posten (heretter ØP) at en gammel borg en gang i gammel tid hadde rast ut i Farris og blitt totalt utslettet. Simpelthen forsvunnet. Den såkalte Fresjeborgen. Og nå må jeg nesten ile til med å si at det at borgen lå inne ved halvøya, er en av flere teorier. Jeg har fått det inntrykket at det i byen finnes to leire når det gjelder Fresjeborgens beliggenhet, selv om begge parter later til å være enige om at den forsvant i Farris en stormnatt i 1653. Jeg skal komme tilbake til dette ved en senere anledning. Særlig hvis jeg bestemmer meg for å grave litt i denne lokale materien, som altså later til å være en smule betent. Foreløpig tror jeg at jeg skal nøye meg med å være en stillferdig innflytter. (Mer om det om litt.)

Ja, nok om Fresjeborgen og dens ublide skjebne i denne omgang. Bare dette at jeg blir stående ved bredden av Farris og se ned i det svarte dypet. Ut over innsjøens mørke flate. Senere går jeg ut på halvøya, helt ut til det ytterste neset, og der blir jeg slått av en slags uhygge. Dette er en tidlig kveld i november. Kveldshimmelen er rød og lilla, med striper av gult og grønt. Men innover i Farris, over den smale sjøen, farges den samme himmelen i blygrått, og i en slags syk grønnfarge. Noe drømmeaktig og skinnende. Skogen og fjellene, i svarte riss inn over i ødemarken. Og mektig til stede hele tiden: Farrisvannet, der vintervinden pisker frem hvite bølgerender og hastige vindroser. Klukk, klukk, mot de skarpe steinene. Bare tanken på de store gjeddene som står der nede i dypet et sted ? Som står der nede og slår dovent med halene sine, mens byens borgere sitter i sine hjem på den andre siden av raet. Bare tanken på gjeddens stive blikk, på dette underlige fraværet i selve tilstedeværelsen – og så veslejenta som står på tærne og tapper et glass vann samtidig, et sted ute på Torstrand. Eller nede i sentrum. DET vannet. Senere på kvelden tenker jeg at Larvikingen virkelig lever i en voldsom påvirkning av den dystre kraften som Farrisvassdraget stråler ut. Den som det ikke engang går an å forestille seg når man sommerstid sitter på en utekafé og slukker tørsten med et glass Farris. Kanskje til og med med en dæsj lime. Og når jeg legger meg om kvelden, og kjenner forkjølelsen sige på, som en våt katt opp langs ryggraden: Her lever man i spennet mellom ytterpunktene. For er det ikke slik da, at når Larvikingen vender blikket den andre veien, når hun i ser mot sommerens strender og svaberg – da er hun i en annen verden? Jo, tenker jeg, ettersom jeg kjenner hvordan det tetter seg til i halsen. Larvikingen bor midt mellom sol og skygge. Mellom det dystre dypet i Farris på den ene siden, og sollyset skrått inn gjennom salt sommersjø på den andre. Midt mellom sandflyndrens lek over sandgrunnene på Kjærstrana og Lillvik, og svartspettens dystre skrik i de avsidesliggende bratthengene langt inne i Kjosebygda.

Hva gjør det med en å vokse opp under slike forhold?

Jeg ligger og undrer meg.

Så er det heldigvis slik at man etter hvert får alt på stell i sitt nye hus og sin nye by. Det er lyspærer og pakninger å skifte etter onkel Arne fra tiden før Vinterkrigen. Jeg melder flytting og snakker med representanter for ligningsvesenet. (Som ønsker meg hjertelig velkommen, det er rett før de ringer etter en marsipankake, år jeg inntrykk av. Hvordan står det egentlig til med kommuneøkonomien?)

Vel. Det siste får jeg jo raskt et innblikk i når jeg omsider får tegnet et abonnement på Østlands-Posten, og får avisen inn i gangen daglig som de aller fleste av byens borgere. Da får jeg greie på dette med kommuneøkonomien. (Som jeg i denne omgang skal la ligge i ro og mørke, som den sammenraste Fresjaborgen i Farris)

For se: Også andre har som meg dvelt ved Larviks by vesen og særegenheter. En formiddag tidlig i desember, kan jeg lese på avisens forside at «Norges befolkning har analysert Larviks omdømme». Ja vel. Intet mindre. Ikke dårlig.

Men ved nærmere ettersyn viser det seg at den nevnte norske befolkning ikke har hatt så mye med saken å bestille likevel. Jeg har bare latt meg fange av førstesidens sødme. På side fem kan jeg lese at det er markedsanalyse-selskapet «Synovate», som i 2009 og 2011 har foretatt en såkalt omdømmeanalyse av Larvik. På oppdrag av LHK, som jeg i utgangspunktet tror er noe som har med strøm og energi å gjøre, men viser seg å stå for Larvik Håndballklubb. Altså ren energi. Resultatet av nevnte omdømmeanalyse, er basert på at man i de to nevnte år har spurt 1014 nordmenn om hva de forbinder med Larvik. Under overskriften «Sånn er Larviksfolk:», kan jeg så lese fasitsvaret på et av de spørsmålene som jeg om og om igjen har stilt meg selv etter at jeg ankom byen, og med skrekkblandet fryd begynte å se meg om. Takket være Larvik Håndballklubb, bør jeg vel legge til.

I 2009 er det ordet «Enkel» som de utspurte har samlet seg rundt, og som topper inntrykk-listen. Hele 22 prosent synes at Larvikingen er enkel. Litt stusslig kanskje, dersom man ikke øyeblikkelig får opp nummer to på listen, altså sølvmedaljen. Som er «attraktiv». Larvikingen er enkel og attraktiv. På bronseplass finner vi «Friluftsaktig», og til sist, og ikke med på pallen: «Vennskapelig». Bare 14 prosent av de spurte, forbinder Larviksfolk med noe som har med vennskapelighet å gjøre. Ingen bruker andre ord på den smørbrødlisten som tilbys, der vi finner små fyrverkerier som «glamorøs», «fantasifull» og «intelligent».

Ser vi på tallene for 2011, har «Enkel» falt ned på fjerde plass, «Friluftsaktig» tar gullmedaljen. Heller ikke dette året føler noen, ikke en eneste, trang til å betrakte Larvikingen som en intelligent, glamorøs fantast.

Hvor er det selskapet «Synovate» har vært med spørreskjemaene sine? Det får vi ikke noe svar på ved å lese byens lokalavis, og jeg har ennå en lang vei å gå før jeg kommer til å sende inn så mye som en linje til ØPs debattsider.

Indre Troms? Øyene i Agder? Lofoten eller Toten? Vi vet det ikke.

Men kjære mor, du som i det minste var en sving innom norsk skoleverk som norsk- og engelsklærer på syttitallet. Kan man i det hele tatt anvende et ord som «Fritidsaktig», dersom man vil karakterisere en by eller en person? Er det jeg som har tilbrakt for mange år i utlendighet? La oss nå si at jeg fikk meg en ny kjæreste, måtte Gud forby det. Men bare som et eksempel. Jeg kommer hjem til deg på Frogner med den glade beskjeden at jeg enda en gang har funnet nåde hos en kvinne. Hun heter slik og slik, og er ansatt i trygdeetaten. Og når du så spør om hva slags type hun er, hvilket du jo ville ha gjort, skulle jeg da kunne svare: Vel mor, hun er nok litt «fritidsaktig»? Enkel, ja. Attraktiv, ja. Men Fritidsaktig?

Språket er i konstant bevegelse, sies det. Kanskje det er der det ligger.

I hvert fall er det sikkert at det ikke bare er jeg som går rundt og er opptatt av Larviks sjel.

For å få kjøtt på disse litt stusslige listene med enkeltord og prosenttall, har Øps utsendte intervjuet en innvandret familie, en familie sammensatt av mor, far og to barn, halvt svensk, halvt norsk, de kommer som meg fra andre egner, og de har bodd her et stykke tid, hvilket gjør at jeg jo finleser det de har å komme med i sakens anledning. De er som jeg jo har kunne gjette meg til på forhånd, godt fornøyd med sin nye tilværelse som Larvikbeboere, det er jo slik det er i vår tid, folk bor stort sett der de trives, men helt mot slutten av intervjuet kommer ”Pappa Pål” på hva som virkelig skiller Larvik fra andre steder, ja som vel må kunne betraktes som urtypisk for bakkebyen ved havet. Han sier: ”Uansett hvor lenge du har bodd i Larvik, om det er 30 eller 40 år, så er og blir du innflytter. Det viser kanskje at folk fra Larvik er veldig stolte av byen sin?”

Ja, mon det, tenker jeg, og bretter sammen avisen.

Kjære mor, da avslutter jeg dette brevet og dette året med alle gode ønsker for deg i det nye som ligger foran oss. For meg ble 2012 et overraskelsens og forandringens år. Sikkert også for deg som vel hadde regnet med å ha meg som en støtte i hverdagen inne i hovedstaden. Slik ble det ikke, og det er neimen ikke mye vi vet om de vendingene våre liv kan ta, her vi nå en gang sitter på en varm stein og farer gjennom universets store kulde. Alt er i grunn et eneste mysterium, både på mikro- og makroplanet. Da den første snøen falt i vinter, hendte det jeg fant spor ute i gaten, dersom altså snøfallet ikke hadde vart hele natten. Spor som stoppet rett foran huset mitt. For så å vende tilbake mot bakken i en liten sløyfe. En gang jeg hadde vært i kirken og hørt på Arve Tellefsen, og kom sent hjem fordi jeg tok meg en øl på en kafé ved torvet, fant jeg halvt igjensnødde fotspor på trappen min. Opp til trinn to.

Jeg tenkte ikke noe mer over det. Jeg mener: Folk er ute og rusler i sitt eget tankeunivers, og man slår en sløyfe hit eller en dit, alt ettersom tilfeldigheten og innfallet råder en til.

Men da jeg sto opp i morges, så jeg igjen halvt igjennsnødde spor ute i gaten, som løp i en bue over mot trappen og huset.
Åpnet vinduet. Denne gangen hadde vedkommende gått hele trappen opp.
Vel nede, fant jeg en brun konvolutt i A-4 format på gulvmatten under brevluken.
Blank. Verken navnet mitt, adressen eller avsender.

Innhold: To teaterbilletter til en oppsetning av «En reise i det skjulet» av Eli Wiese på Munken kino den 11. januar 2013. Verken forfatter eller tittel på stykke sa meg noe som helst.
Jeg har søkt på nettet, men finner ingen ting.

Kjære mor! Du ble ikke engstelig nå? I så fall vil jeg be deg om å lese litt færre kriminalromaner. Likevel kan det kanskje være greit at du tar vare på dette brevet. Bare i tilfelle.

Din Alf



Brev 5

Kjære mor, jeg beklager at du har måttet vente så lenge på dette brevet!

Og dersom du tror jeg har tenkt å pumpe deg full av idiotiske forklaringer og bortforklaringer, tar du feil. Jeg skylder deg vel dessuten ikke så mye, siden du selv ikke en gang gidder å sende et julekort. Men ikke tenk på det. Jeg følger med i dødsannonsene i Aftenposten.

I mitt forrige brev nevnte jeg at jeg fikk to teaterbilletter av en eller annen anonym person som hadde vært på døren. Husker du? Vel. Den forkjølelsen jeg også skrev om var av det seige slaget; den gikk dessuten direkte over i en røff runde influensa; halve byen lå til sengs, sto det i ØP. Jeg tilbrakte noen hundre timer på nettet. Og for å gjøre en lang historie kort: Det finnes ingen Eli Wiese her i Larvik, ei heller noe annet sted i landet. Det finnes heller ikke et teaterstykke som heter «En reise i det skjulte».

Det er helt sikkert.

Så hva skulle jeg tro?

Jeg endte opp med å tro at det i Øvre Bøkeliggate, eller annet sted i Larvik, satt noen frekke barn og fniste.

Men så kunne jo ikke det heller stemme. Personen som hadde etterlatt seg spor ute i gaten og på trappen, hadde vært voksen. Eller i det minste hatt på seg gummistøvler for voksne. Dessuten hadde min anonyme besøkende vært på ferde om natten. Nåja. Det kunne være snakk om ungdommer.

Men hvorfor?

Var det et slags rituale? En spøk som alle nyinnflyttede ble utsatt for? Selvfølgelig ikke.

Eller?

Som jeg jo har skrevet til deg før, ønsker jeg å inneha en passiv rolle her i byen. Jeg nyter min anonymitet. Jeg kjenner ikke et eneste menneske i Larvik, og ingen kjenner meg. I det ligger det en stor ro. Jeg kan stå i vinduet og se ut på mennesker som passerer ute i gaten, og tenke: Jeg venter med å skaffe meg bekjentskap. Jeg ønsker å være gjerrig på meg selv. Når jeg går bort på Meny og handler, passer jeg på å velge ulike kassadamer hver gang. Jeg ønsker ikke å komme på nikk med noen. Eller – skrekk og gru: «Jammen Lydeng, skal du ikke ha med deg VG i dag?» Det er ikke slik jeg vil ha det i Larvik.

Samtalen med advokat Hesselborg hadde vært nødvendig, og nå heldigvis ført til en ende. Jeg hadde foreløpig ikke tenkt å plukke opp en ny tråd med noen.

Jeg gikk og nøt min egen ensomhet.

Men så var det jo det da, at nettopp denne selvvalgte ensomheten trigget fantasien min. Jeg fikk så uendelig god tid til å grunne over dette mysteriet med de to billettene. Sporene i gaten. Jeg feiret jul og nyttår uten at noe skjedde. Sto ofte opp om natten, og gikk ut i den kalde gangen i annen etasje, for å se om det var kommet nye spor utenfor. Men nei. Det skjedde ingen ting.

Ikke annet enn at datoen 11. januar rykket stadig nærmere.

På blokken ved siden av laptopen min, hadde jeg for lengst notert «Larvik Teaterforening», samt nummeret deres. Jeg hadde ikke villet ringe dit av grunner som jeg allerede har nevnt. Men så en dag fikk jeg en «plutselig frigjørende tanke»”, for å si det med Askildsen.

Jeg ringte Larvik Teaterforening.

Samtalen forløp omtrent slik:

– Ja, det er Torhild?

– Ja godag, mitt navn er Fred Askildsen. Jeg har? Jeg tror jeg har blitt utsatt for en spøk.

– Ja, men så gøy da!

– Uff, dette ble visst litt feil. Før jul mottok jeg to billetter til en forestilling i Munken kino den 11. januar.

– Jasså. Hvor kommer den kar`n fra, da?

– Hvor jeg kommer fra?

– Det er ingen som sier Munken kino som er herfra. I Larvik er Munken kino? Skjønner du?

– Ikke helt. Dessuten? Det var en teaterforestilling som het «En reise i det skjulte».

– Hør her: Viss atte jeg fløttær te Oslo, så kan det godt hende at jeg ringer en eller annen som jeg kjenner og spørre om han eller hu skal være med på Munken. Og så mener jeg kanskje Colloseum eller Klingenberg. Skjønner du meg nå?

– Ja, ja! (En ufrivillig latter unnslapp meg.)

– Men det er rektig. All kinodrift er fløtta til Bølgen. Og vi brukær scenen på Munken til å spelle teater. Men jeg har aldri hørt om det støkke du snakkær om. Og det burde jeg jo ha gjort siden det er jeg som er sjefen for den gærnegjengen. Eller hva syns du?

– Jo, så absolutt! Og du har vel kanskje ikke hørt om Eli Wiese heller, da?

– Hva skulle det være for ei, da?

– Forfatteren. Hun som skal ha skrevet stykket.

– Du? Vet du hva jeg trur?

– Nei.

– Jeg trur dette er en eller annen berte som er litt interessert i deg. Er du høy og mørk, eller?

(Igjen denne fremmede, ufrivillige latteren fra dypet av meg selv.) –Nei, verken høy eller mørk.

– Men du – så merkelig, da? For du skjønner det at vi skakke ha noe opp nå før utpå vårparten, og da er det snakk om en revy som vi har mekka sjæl. Skjønner? Null Eli Wiese. Null? Hva var det det het?

– «En reise i det skjulte, sa jeg».

– Høres mystisk ut. Sorry. Jeg kan ikke hjælpe deg. De derre greiene der er dønn skjult for meg, altså!

Så ler vi sammen. Jeg ler sammen med en kvinne fra Larvik. Utenfor pisker vinden mot vindusruten. All snøen forsvinner.

Den 11. januar er en mørk og våt dag, og ut over ettermiddagen begynner det å sludde. Jeg tenker: Dersom det virkelig hadde gått et teaterstykke borte på Munken i kveld, et stykke som for eksempel kunne hete «En reise i det skjulte», så ville selv de som hadde kjøpt billett på forhånd ha uteblitt. Alle som ikke var i nær familie med skuespillere eller regissør, ville ha holdt seg hjemme foran tv-apparatene.

Men Alf Lydeng kler godt på seg, og går ut i uværet.

Jeg vet ikke hvorfor. Jo, jeg er urolig. Jeg er jo det. Det er mange fordeler med å være alene, men en av ulempene er naturligvis at man blir gående og bale i sitt eget tankegods. Det er ingen som bryter en av. Som styrer ens oppmerksomhet inn i andre, for ikke å si andres, baner. Disse billettene hadde ligget på kjøkkenbenken siden før jul. Plass 6 og 7, tredje rad, venstre. Navnet på forestillingen. Det eneste navnet som var ført opp, var Eli Wiese, hvilket kunne tyde på at hun både hadde skrevet stykket og tok seg av regien.

Dersom hun altså hadde eksistert, i stedet for å være et fantasiprodukt i et sykt hode. Et sykt hode som hadde vært ute og spasert i nattemørke gater, med meg i tankene. Som til og med hadde latt produsere et par billetter som så hundre prosent ekte ut, og som sikkert også var det – jeg gikk ut fra at det ville være en smal sak å få tak i noe slikt på et eller annet skøyerforum på nettet.

Tanken på dette syke hodet fascinerte meg. Jeg vil ikke si annet. Det fikk meg kanskje til å føle meg bitte litt viktig. Skjønt hvordan kunne jeg vite at ikke også andre beboere av byen hadde mottatt billetter til «En reise i det skjulte»? Kanskje var stykket for lengst utsolgt?

Jeg gikk over Torvet og ned Prinsegata. I ØP hadde jeg lest at Prinsegata i gammel tid hadde vært litt av en paradegate. Byens viktigste ved siden av Nansetgata og Storgata. Nå var det vanskelig å ta inn over seg at denne gaten hadde noe med småbyidyllen Larvik å gjøre. Butikkene lå tomme og døde bak nedstøvede ruter. Enkelte steder hadde man slått opp finerplater foran inngangspartier og knuste vinduer. Mørket og sluddet malte det hele i sort og hvitt, i harde, nesten brutale strøk av vind som sto inn fra fjorden. Ikke et menneske. Bare min egen skygge som danset over de dystre flatene. I tredje etasje i en funkisgård lyste det i et enkelt vindu. Dette enkle, gule kvadratet fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min, for jeg tenkte den vonde tanken: Der oppe sitter det en ensom sjel som husker tilbake til tiden da denne gaten var full av butikker, av liv og røre og barnelatter. Nå sitter hun der som den aller siste etter at tiden og døden har flyttet alle andre til andre steder og dimensjoner, der oppe sitter hun og ser på et program på tv som hun misliker, eller som er henne likegyldig. Eller: Der oppe sitter han og stirrer rett ut i rommet. Han som hadde tobakksbutikken nede på hjørnet, og som alle kjente.

Plutselig angret jeg på at jeg hadde gått ut alene. Dette med billettene og det mulige syke hodet som sto bak, var nå så sin sak. Jeg ble ikke skremt av det. Men her nå alene ned Prinsegata, med dette ene, gule øyet som hang der oppe på den grå funkisfasaden. Jeg vet ikke. Jeg ble ikke redd, men fylt av et nesten lammende vemod. Det var som om Prinsegata, akkurat denne kvelden noe før syv, tappet meg for krefter.

Nede på Storgata ble det bedre. Her var det i det minste lys. Og rom. Riktig nok var også det gamle hotellet i Thaulowsvingen tomt og forlatt som en gammel kulisse, men noe av det trykket jeg hadde kjent på skuldrene mine, ble lettere da jeg kom ut i lyset, og så at det inne på jernbanestasjonen var levende mennesker som gikk rundt og pustet.

Munken kino lå stor og forlatt i inne i griseværet. Ikke et eneste lys på. Ikke et menneske. På parkeringsplassen sto en gammel Saab, halvt dekket av dette iskalde og våte som strømmet ned fra himmelen.

Jeg ble stående med hendene i jakkelommene. Jeg følte meg litt dum, men jeg visste at jeg hadde følt meg enda dummere dersom jeg hadde blitt sittende hjemme og tenke på at noe – et eller annet – kunne ha skjedd her nede.

Da ble jeg med ett var en bevegelse og et svakt lysglimt i det borteste av de tre vinduene i etasjen over foajeen. Bare et glimt, så var det borte. Automatisk gikk jeg baklengs ut i gaten, og over på det andre fortauet for å få bedre oversikt. Samtidig kom en gammel kvinne gående hurtig rundt det østlige hjørnet på huset. Hun gikk med ansiktet vendt bort fra vinden som sto inn fra fjorden; og det slo meg at det var noe sint og tvert over henne. Jeg tenkte ikke noe mer over det. Fortsatte i retning Herregårdsbakken. Jeg ville ta den veien hjem. Da så jeg at sporene etter den gamle damen førte inn til en av de dørene som tilhørte selve kinosalen. Der hadde hun tydeligvis stått en stund. Gått rundt. Som om hun hadde ventet nå noe. Eller på noen.

Vel. Som du skjønner så lever jeg et spennende og vilt liv her nede ved fjorden. Noe mer har imidlertid ikke skjedd på teaterfronten, men jeg lover å holde deg orientert dersom noen skulle skjerpe dramaturgien etter hvert.

Alt godt!
Alf


Brev 6


Kjære dagbok!

Da jeg tok Herregårdsbakken opp denne uværskvelden for litt over en måned siden, var det med en litt flau følelse av å bli lurt. Bedratt. Det var jo klart at det var noen som fikk seg en god latter nå. Noen hadde lagt ut et åte, og jeg hadde bitt på. Jeg hadde steget ut av den rollen jeg hadde gitt meg selv, og trådt inn i en annen, en fremmeds sfære. Det kunne være en skrulling, det kunne være noen dopa ungdommer, hvem som helst i grunnen. Poenget var at jeg hadde slukt åtet uten å nøle, til tross for at det likke lå noe annet i dette, enn løftet om en teaterforestilling med det klingende navnet «En reise i det skjulte». Og så viste det seg altså at den reisen ikke bare var godt skjult, men faktisk ikke-eksisterende. Slik kvinnen på Larvik teaterforening, eller teaterlag, hadde forsikret meg om på telefonen. Jeg hadde med andre ord bevist at jeg var en idiot.

På en annen side: Noen hadde ventet på meg der nede. Det hadde vært bevegelse i et av de tre vinduene over foajeen. Og så da, tenkte jeg, og tok meg opp den våte bakken. Det var vel der avsenderen hadde stått og knegget.

Hvis det altså var en godlynt skrulling dette handlet om.
Og ikke en av det stygge slaget.

Jeg tok en pause midtveis i bakken. Vinden kom ovenfra. Jeg snudde meg. Nede til venstre for meg lå den gamle herregården, den virket med ett så dyster i mørket og det dårlige været. Jeg husket et tv-program fra syttitallet en gang, der den synske Anna Elisabeth Westerlund lusket rundt i de mørke rommene der nede. Smerten, nesten avskyen i stemmen hennes. «– Åh, nei. Åh, nei. Her har det vært så mye vondt. Det er nesten ikke til å holde ut. Han er så ond. Ond! Her er så langt fra Gud.»

Jeg kunne ennå høre stemmen hennes, gjennom fire tiår.

Og lenger borte i Dronningensgate lå det gamle fengselet. Det lyste i en enkel celle, og med det samme kom jeg til å tenke på det ene lyset som hadde vært på i funkishuset oppe i Prinsegata for litt siden.

Ensomheten
Den andre smerten.

Jeg fant frem billetten jeg hadde funnet i slapset utenfor Munken. Den istykkerrevne billetten. Bitene. De var våte. Et vått puslespill i min venstre hånd når jeg la det ut med min høyre. Plass 8 tredje rad, venstre. Plassen ved siden av min. Eller mine.

Jeg var glad jeg ikke hadde fulgt etter henne.
Så hadde jeg tross alt ikke beveget meg helt inn i Hardygutt-land, heller.
Jeg hadde rett og slett bare vært ute og gått meg en tur.
Verre var det ikke med den saken.
Det bestemte jeg meg for.

Men da jeg kom hjem falt et brått sinne over meg. Jeg ble stående med frakken på, og se på meg selv i speilet. På slapset som smeltet på skuldrene. Det våte håret. Vannet som rant over kinnene, og ned langs halsen. Jeg syntes jeg lignet på en annen enn meg selv. Ikke en fremmed, men en som kanskje kunne tenkes å… ?

Da ringte plutselig telefonen. Den gamle fasttelefonen til onkel Arne. Jeg hadde ingen anelse om at det var liv i den en gang.
Det var en forferdelig lyd, som fra en forgangen tid. Krig. Gestapo. Deportasjon.
Jeg knuste røret mot trappen opp til annen etasje.

Da syntes jeg det hjalp litt.

Kjære mor!

Det går mot vår i bakkebyen! Vi skriver alt 16. mars, og det er lørdag og sol. Jeg føler meg oppstemt og glad i dag, uten riktig å vite hvorfor. Jeg vil ut og gå en lang tur i de tørre gatene. Kanskje ta bussen ut til Stavern, og gå kyststien ut til Mølen. Jeg har så mye energi å ta av.

Husker du de mystiske teaterbillettene?

Det var en spøk. Det vil si, det var en vennlig gest. Da jeg kom hjem viste det seg at jeg hadde rotet med datoen. Forestillingen var den 12. Ikke den 11. Jeg fikk meg jo en god latter, for det var litt av et vær, og jeg ble våt som en kråke. Jeg dusjet varm og kom meg til sengs, og dagen etter var det altså duket for «En reise i det skjulte».

Gåtens løsning? Fire gode naboer! Kari og Truls Jensen. Og enkemannen Pål Terjesen. Alle her fra Bøkelia. De er faste teatergjengere, og nå syntes de jeg hadde gått for meg selv lenge nok, som de sa. Da jeg kom inn i halvmørket på gamle ærverdige Munken kino, satt de allerede på plassene sine og ventet på meg. Det vil si, Pål ventet ved billettluken og forklarte det hele. Så gikk vi sammen inn. Det ble et hjertelig møte, og vi fikk oss jo en god latter alle fire. Jeg mener: For et påfunn! Hyggelig, ikke sant? Omtenksomt. Og før teppet gikk opp, ble jeg fortalt litt om Munkens historie av Kari og Truls, som tydeligvis ikke bare var teaterinteresserte, men også hadde kunnskap om byens historie. De to arkitektene var de samme som de som sto bak Colluseum kino i Oslo. De store freskomaleriene inne i rommet er utført av Paul Ansteinsson, de er praktfulle og litt mystiske. Særlig Kvitbjørn og kong Valemon, har et uttrykk som… ? Var du her noen gang sammen med onkel Arne. Det er virkelig noe her inne i denne salen som minner om noe østenfor sol og vestenfor måne. Noe langt, langt inne i skogene, og litt bortenfor tiden.

Stykket var riktig artig. Et godt gammeldags kammerspill, med løping inn og ut av dører, misforståelser og forviklinger.

Etterpå gikk vi og tok en drink på Grand.
Jeg betalte. Insisterte.

Mor, jeg kommer til å fortsette å skrive. Trofast. Jeg er trofast. Men kanskje litt kortere i fremtiden. Jeg har faktisk fått mye å gjøre. Nye vennskap krever også sitt ?

Din Alf

Kjære dagbok!

Skjønt det jo egentlig er natt. Jeg roter litt med datoene. En tynn månesigd henger over Tollerodden. Det er i hvert fall sikkert. Og at det er 22 567 frimerker klebet til den veggen som vender inn mot soverommet. Hovedsakelig fra Belgia og Italia. Jeg sitter i onkel Arnes stol og tar det inn over meg. Alt dette finarbeidet. Mens andre har hogget ved og vasket opp, fisket fra brygga og elsket i skjul, har onkel Arne sittet inne i dette rommet og limt frimerker fast på det opprinnelige tapetet. Som det på grunn av hans nesten ufattelige nøyaktighet, ikke er mulig å se noe av. Ikke en millimeter.

Men det er mer. Da jeg lette etter skjulte mikrofoner nede i gangen, kom jeg over et fotografi som jeg nå har sittet og studert i noen timer. Det er et gammelt og falmet svart-hvitt foto. Det viser en ung kvinne i en smart vårdrakt, skrått inn mot veggen på et murhus. Det kan være tatt på førtitallet. Kanskje femtitallet. Jeg er ikke så inne i damemoter.

Men smilet hennes er utenfor tiden. Hun smiler til en hun er glad i.
Det må være på sommeren, for et vindu over henne står på vidt gap. Vinden bøyer en gardin skrått inn i rommet, som et seil.
Det er noe inne i det romme som jeg ikke får tak i. Det er jeg helt sikker på.
Det er derfor jeg ikke kan gå og legge meg.
Derfor jeg går vill i datoene.
Jeg har en mistanke om at jeg har tatt fatt på en reise inn i det skjulte.

Brev 7

Kjære mor!

For en vinter! Jeg trodde den aldri skulle ta slutt. Men nå er våren endelig her, med tepper av hvitveis rullet ut i Bøkeskogen, og hestehov og løvetann i fjorårsløvet på Tollerodden. Men først og fremst:

Lyset. Det velsignede lyset som strekker seg stadig lenger inn i kveldene. Jeg likte det ikke da jeg var yngre, jeg syntes lyset som kom om våren kledde av meg. Utleverte meg. Nå i godt voksen alder er det annerledes. Nå er det som om de lange lyse ettermiddagene og kveldene virker rensende. Viser meg frem som den jeg egentlig er.
Tar bort tungsinnet.

Hvorfor forsøkte jeg å lyve for deg? Du som kjenner meg best av alle? Etter den lange vinteren, der nesten to måneder gikk med til febersyke drømmer og slimproduksjon under dyna, lukket mørket seg om meg. Som da jeg var gutt. Som da du trøstet meg som liten gutt.

Jeg fikk det for meg at det var noen som var etter meg her nede. Som kanskje ikke ville meg noe godt. At noen var på døren her om natten. Spor i snøen da jeg sto opp om morgenen.
Nå er alt det der strøket bort, og jeg går lettet rundt i gatene, der solen har fjernet de siste restene av skitten is.

Jeg går ut fra at du har lest om Larviks nye praktbygg, Bølgen. Kulturhuset nede på Stranden. Jeg går dit ofte. Først og fremst fordi det skjer noe der til stadighet, men også fordi det ligger midt i løypa når jeg er ute og spaserer på vei til eller fra Langestrand eller Torstrand. En ettermiddag hadde jeg vært der på konsert med Nanset storband, og var på vei hjemover. Rett før jeg nådde Festiviteten, kom jeg til å kaste et blikk inn i det jeg trodde var et butikkvindu. Men som viste seg å være et reisebyrå. Et smalt lokale, med noe falmede bilder av hvite strender og blå laguner. Ja, naturligvis. Ikke ET reisebyrå, men DET reisebyrået. Reisebyrået der onkel Arne hadde arbeidet mesteparten av sitt voksne liv. Han som altså selv aldri reiste noe sted.

Hvor ofte hadde jeg gått forbi dette beskjedne lokalet i løpet av de månedene jeg hadde bodd i Larvik? Ofte. Jeg hadde ikke en gang i mine villeste fantasier kunnet forestille meg at det lå der ennå. Så viste det seg til og med at det var i drift.
Hva gir du meg? Ja, for en hundreåring som deg, høres det kanskje tilforlatelig ut, men vi som er noen år yngre lever skamløst i Internettets tidsalder.
Det må være ti år siden jeg kjøpte en billett i et reisebyrå.

Nå gikk jeg inn. En klokke klang over hodet på meg da jeg åpnet døren.
Var det minnet om den lange vinteren som drev meg, nå da jeg hadde fått et glimt av stranden og lagunen? Nei. Det var forestillingen om onkel Arne. Tanken på at her inne hadde han sittet i tiår etter tiår. Hit hadde han gått hver dag etter å ha sovet i den sengen der jeg nå sov hver natt. I Øvre Bøkeliggate og her nede på Storgata tilbrakte han sitt liv.

Bak disken satt det en godt voksen dame i ensom majestet, hun virket litt overrasket over å se meg, ja det var som om hun for lengst hadde vent seg til å sitte her og klø seg litt på leggen, mens hun med den andre hånden bladde litt i billigreiser til Korfu og Den blå grotte. Det var tydelig at det ikke var så ofte det ble ringt med bjellen her nede på Storgata lenger. Jeg presenterte meg. Hun visste godt hvem onkel Arne var, og at han nå satt oppe på pleiehjemmet i sin egen verden. Jeg fikk en kopp kaffe, og så gikk jeg videre.

Som du skjønner skjer det ikke stort her nede, og det er slik jeg vil ha det. Jobbmessig er jeg imidlertid inne i en hektisk tid. Det stille livet i Larvik virker på meg som den reneste medisinen. Ja. Som medisin.

Alt det beste, kjære mor!
Din Alf


Kjære dagbok!


Lyden av dørklokken? Jeg vet ikke. Det var som en klang fra en for lengst forgangen tid. En tid som ikke hadde noe med mitt liv å gjøre. Ja. Å begi seg inn i dette nedstøvede reisebyrået på Storgata, var som å spasere inn i det som hadde vært femti prosent av onkel Arnes tid på jorden. En klar kontrast til den delen av livet hans som hadde utspilt seg oppe i huset ved Bøkeskogen. Det var jo slik det var. I det minste var det slik det var for ham, som for de fleste på den tiden. Man gikk hjemmefra og på jobb. Så gikk man fra jobben og hjem. Ingen laptoper. Ingen smarttelefoner. Bare husmødrene som jobbet hjemme.

Kvinnen bak disken. Det hviler noe gammeldags over henne. Jeg kan ikke forklare det, men hun har støv under neglene. Hun holder meg fast med blikket, og det er et blikk jeg ikke kan tolke. Det virker ikke som hun ønsker meg som kunde, men direkte avvisende er hun egentlig ikke. Det er mer som om det skulle ha kommet et underlig dyr inn i lokalet. En katt med en uvanlig farge. En halt hund. Hun er på min alder, og lite pen, med en stor, litt brutal munn, og tettsittende øyne.

-Du skal vel ikke reise fra oss, Alf Lydeng?

Og alt er som i en drøm. Selv fargene. Gult og brunt. Som fortidens fotografier. Jeg kommer til å tenke på det gamle fotoet jeg har funnet oppe i huset til onkel Arne. Hun som står og stråler mot fotografen. Det åpne vinduet bak henne. Gardinet som løftes inn i rommet.

– Nei, sier jeg. –Jeg er kommet for å bli.
Eller er det bare en tanke?
– Når snøen går viskes sporene ut, sier hun. –Du skal ikke engste deg for det der.
Eller er det bare ekkoet av en drøm?

Jeg har begynt å gå ute om natten. Å gå ute om natten i en liten norsk by, er et selsomt tidsfordriv. Det er så stille. Bare lyden av ens egne skritt over asfalt og brolegning. Det er vår, og mørket er krydret av blomsterstøv og jord. Jeg går og ser etter et spesielt hus, ja det er forresten ikke så viktig. Det er mest for at jeg ikke skal føle meg gal midt oppe i det hele. Men jeg tenker som så, at fotografiet jeg går med i innerlommen er reelt nok, og at det jo slett ikke er sikkert at huset har blitt fortært av tidens tann. Det er fremdeles mange gamle hus i Larvik, selv om psykotiske arkitekter også her har fått utfolde seg, slik skikken er i alle norske byer. Man river et gammel kråkereir, og bygger en borg av betong. Det er slik det er. I ØP strides de lærde og de mindre lærde om hvor mange nye etasjer som skal settes oppå det gamle DOMUS-bygget, og jeg tar meg i å fantasere over de mulighetene som ville by seg frem dersom man isteden forærte bygget en tønne dynamitt og en sprakende lunte.

Slikt tenker jeg på mens jeg går gatelangs om natten og leter etter et hus som for lengst kan være revet, men som en gang var en kulisse bak en ung kvinne med strålende øyne.
Jeg har fått det forstørret opp til nesten dobbelt format.
Da viser det seg en underlig detalj som slett ikke kan sees på originalen.
Halvt skjult bak gardinet som vinden løfter inn i rommet, ser man et stort rundt ansikt med monokkel og sigar.
En gretten måne i halvmørket.


Brev 8

Larvik 12. mai 2013


På gammeldags sier man jo gjerne at man «fatter godhet» for den ene eller den andre. (For ikke å snakke om for både den ene og den andre.) Det har blitt liv og litteratur av begge deler.
Men her går jeg i Larviks gater og merker at jeg har fattet godhet for byens befolkning. Ja, det er virkelig sant.
Jeg er ikke så streng med meg selv og ordene som tidligere. Jeg deler ut et og annet, og høster et par tilbake. Kassadamene på Meny. Hun jeg gjerne kjøper VG av i Narvesenkiosken ved torvet. Hun eller ham som passer tappekranene og smørbrøddisken på «Glassmesteren».
Folk.

Jeg følger dessuten godt med i Østlands-Posten. Og det er klart. Man er opptatt av så mye. Om fremtidens jernbane skal ligge her eller der, om enkeltspor og dobbeltspor, og sentralmaktens favorisering av Tønsberg fremfor Utkant-Vestfolds Larvik.
Men en ting opptar byens borgere mer enn noe annet, og det gjelder tydeligvis alle, uten hensyn til kjønn, alder, eller sosial status. Det er tydelig å merke at dette er et årlig tema som sannsynligvis har meldt seg til samme tid på året så lenge det har bodd grupper av nordmenn under bøketrærnes kroner i moderne tid: Blir bøkeskogen grønn til søttende mai i år?

Den bankansatte som åpner mitt nye VISA-kort, og rekker meg det med et smil:
– Ja, nå år vi inderlig håpe at du får se Bøkeskogen grønn den søttende, Lydeng! Ha en fin dag!

Til han med heroinknekk i knærne som selger meg gatemagasinet utenfor storsenteret på Nordbyen. Som står der og snakker til meg på seigmannsspråk om hvor mye kulere det er når «skæven er grønn og greier».

Det er vakkert. I en tid der mange uttrykker seg nedsettende og kritisk om selve søttendemai-feiringen, synes jeg det er fantastisk at Larvikingen tar det hele et skritt lenger, og bekymrer seg for hvorvidt Bøkeskogen har slått ut sin grønne kappe eller ei når nasjonaldagen gryr. Jeg skjønner at det er nettopp i Bøkeskogen, nærmere bestemt på festplassen foran paviljongen at de ulike tog av festkledde mennesker har sin naturlige endestasjon. Her holdes talene og allsangen.

I år føler man seg tydeligvis ikke riktig sikker verken i den ene eller andre retningen. Det har vært en lang og vanskelig vinter. Kaldt. På meg, som er en utenforstående, og totalt uten viten om bøkens livsrytme, virker det heller usannsynlig at de harde, rødlige knoppene kan briste og bli grønne innen søttende mai. Likevel legger jeg merke til at temmelig nøyaktig halvparten av de spurte, svarer ja til grønt i Østlands-Posten. Om enn altså, med en smule nøling.

Jeg har lagt meg til en liten hobby siden sist jeg skrev til deg. Jeg leter etter et bestemt hus. Det er bare for moro skyld. Et slags rebusløp som gjør meg bedre kjent med byen. I rotet etter onkel Arne har jeg funnet et gammel fotografi. (Jeg beklager at jeg omtaler ham i fortid, men mine spredte besøk hos ham ved Østfronten gir meg nesten ikke noe annet valg). Det viser en ganske pen kvinne i langt tekkelig skjørt og kåpe. Tatt på førti, eller femtitallet, jeg er ikke så god på det der. Hun smiler mot fotografen. Litt sånn leken og selvopptatt som dere kvinner jo kan være når dere befinner dere foran en linse. (Ja, nå håper jeg virkelig at jeg fikk deg rasende, for det kan du ha godt av. Få litt fres på blodsirkulasjonen. Du sitter alt for mye stille.)

Men altså: Hvem kan det være? Et ungdomsbilde av tante Astrid?
Jeg tror ikke det. Jeg mener å huske å ha hørt at tante var lys. Denne er mørk.
Og hvor gammel var tante Astrid da hun døde?

Vet du hva? det finnes ikke et eneste bilde av tante Astrid i hele huset. Og det må det faktisk ha gjort. Flere steder bærer tapetet tegn på at bilder er blitt fjernet. Hektet ned og ryddet bort. Lyse kvadrater og ovaler mot en mørkere bakgrunn.

Vel. Som sagt bare en slags hobby. Jeg går rundt i byen og letter etter dette spesielle trehuset fra det gamle fotografiet. Jeg innbiller meg at jeg, dersom jeg finner det, også kan finne ut hvem kvinnen på fotografiet er eller var. Hva jeg nå skal med det.

Kjære mor. Det er bare en liten ting som jeg har lyst til å ta opp med deg helt til slutt, nå når den søttende igjen står for døren: La bunaden henge. Vær så snill å ikke forsøk deg på trappen opp til loftet. Så skal jeg heller love å komme enske inn til Oslo og hente hele stasen ned til deg i god tid til neste år. Jeg har lagt inn møllkuler nok til de neste tretti, så tenk ikke på den saken.

Feststemt hilsen
Din Alf

Kjære Dagbok!

Skogen er syk. Den tusen år gamle Bøkeskogen på raet i Larvik er rammet av phythophthora. Det høres ut som en kjønnsykdom fra Rotterdam. Jeg går på de brede stiene mellom de grå søylene, slik jeg så ofte har gjort etter at skjebnen sendte meg ned hit, mens jeg føler på noe som likner sorg. Jeg kjenner at smitten er over alt rundt meg og i meg. Ekspertene oppfordrer byens borgere til å holde seg på stiene, ikke løpe ut i kratt og fjorårsløv; det er for å forhindre spredning.

Men hva med stier og krattskog i meg selv?
I oss selv?

Av og til stopper jeg og tar de rødbrune knoppene mellom fingertuppene. De er glatte og harde. Det er som om trærne vegrer seg for å slå opp sine grønne øyne, og ta virkeligheten inn over seg. Jeg går her om kvelden i skumringen, og tidlig på morgenen. Jeg treffer folk som jogger eller går med staver, folk med og uten hunder; og noen ganske få som meg: Kledd i frakk og spasersko. Er det bare jeg som går og kjenner på denne indre smerten, denne fortvilelsen over at ingen ting kan vare? Over at alt skal tas fra oss?
Sannsynligvis ikke, men vi bærer den godt.

Som trærne, som stort sett ser friske ut. Jeg tror ikke at jeg hadde registrert at noe var alvorlig galt dersom jeg ikke hadde lest om det i avisen. Så den får jeg lyst til å slutte å lese.
Jeg har ikke lyst til å vite alt om Larvik og bøkeskogen.
Jeg synes det er nok at vi undrer oss over hvorvidt skogen går i grønt til nasjonaldagen.
Jeg syns det holder for meg.

Jeg finner huset en kveld med regn og yr i luften. Det ligger nesten helt ute ved Torstrands torg. Det er mye mindre enn det virker på fotografiet, men det er huset jeg har lett etter i flere uker. Det er det ingen tvil om. Tiden har gitt det et par ørefiker, det er så. Vinduene i hele første etasje er dessuten dekket til av sponplater fulle av eksos og søle; det minner meg om forfallet i Prinsegata.

Men i annen etasje er vinduene hele, ja til og med pusset blanke. Jeg tenker at her er det en som kjemper for sin egen verdighet, for tungtrafikken banker hele tiden nådeløst forbi. Hvirvler opp støv og svevesand.

Jeg går inn i gården, her var en gang et hvitmalt gjerde, som nå ligger som et råttent søkk i grusen.
En løpestreng, men ingen hund. Tre søplekasser; fulle. Plast og lukt av bleier. Jeg finner frem fotoet av den leende kvinnen. Så lenge siden. En annen verden. Men det samme huset.

Når jeg banker på døren begynner noen å gråte.

Feststemt hilsen
Din Alf


Alf Lydeng er selvfølgelig også på Facebook. Hans facebookside finner du her.

Vist 374 ganger. Følges av 1 person.

Nye bilder