Skrevet av Ingvar Ambjørnsen

Jeg synes det er veldig artig at flere har etterlyst ”Nytt fra kontoret”. Enkelte lurer på om jeg har lagt denne delen av bloggen ned. Nei, jeg har ikke det. Jeg har til og med tenkt å holde på også etter at jeg er ferdig med ”Natten drømmer om dagen”. Altså videre inn i nye romaner og tekster.

Men det er riktig som enkelte sier: Det er lenge siden sist. Og årsaken er at det har tatt litt lenger tid å komme i gang i år, pluss en del rusk og rask som ikke har noe med kontorbloggen å gjøre. Nå befinner jeg meg midtveis i vasken. Det er mer å gjøre denne gangen enn det vanligvis er. Mye blir skåret ut, og enkelte steder skal nyskrevet materiale inn. Og som jeg skrev sist: Det er tøffe tak i denne delen av prosessen. Det hender det slår gnister.

Skrevet av Ingvar Ambjørnsen

Det er en forunderlig uke vi har bak oss. Det virker som om vi har hatt besøk av et eller annet fra en fremmed og fiendtlig galakse. Og likevel er han et menneske som oss. Han er en av flokken.
Jeg har tilbrakt hele denne første uken av rettsaken mot Anders Behring Breivik i Norge. Jeg hadde planlagt det slik. Jeg utvidet besøket for å få med meg starten på det historiske dramaet som denne rettsaken er. Jeg ville ikke ha en tysk kortversjon. Som norsk statsborger følte jeg meg forpliktet til å ta alt dette vonde og ubegripelige inn over meg – i det landet der jeg ble født og vokste opp. Jeg hadde et stort behov for det. Jeg ville forsøke å løse knuten blant mine egne.

Skrevet av Ingvar Ambjørnsen

Jeg er i Oslo på en rask visitt. Våren har kommet. I botanisk hage sitter folk på benkene med lukkede øyne mot solen. I de velstelte bedene skyter saftige skudd opp av den sorte jorden. Jeg har alltid vært opptatt av den sprengkraften naturen fremviser på denne tiden av året. Selve livet som bryter frem i en nesten brutal skjønnhet.

Og mens jeg rusler rundt og lar humla suse for første gang i år, er det som om noe når meg. En slags erindring. Noe som har å gjøre med den kraften jeg fornemmer. Jeg har lært meg å lytte til slike signaler.

Skrevet av Ingvar Ambjørnsen

Han går rundt i gatene her og skjeller og smeller. Han ser bemerkelsesverdig normal ut, men er det vi på godt norsk kaller ”spenna gæern”. Folk som går på ham for første gang blir redde. Vi som bor i denne bydelen, vet at han er fullstendig harmløs. Du får ei bøtte kjeft, det er det hele. Vel fortjent er det også, siden du er med i en konspirasjon av kosmisk karakter. Du er en slimete spion for ”de andre”. Du skulle ha vært død.

Skrevet av Ingvar Ambjørnsen

I 1984 steg jeg inn i samfunnet for annen gang i mitt liv. Jeg hadde meldt med ut av det norske fellesskapet, det jeg var født inn i, og hvor jeg var blitt voksen. Nå skulle jeg som ung mann tre inn i den tyske samfunnsmodellen. Jeg var allerede en etablert norsk forfatter, men nå vendte jeg den norske dagligtalen ryggen, til fordel for et språk jeg hadde grått mine modige tårer over på ungdomsskolen. Jeg kunne overhode ikke gjøre meg forstått på tysk. Da er man en B-borger.

Skrevet av Ingvar Ambjørnsen

Når man får antatt sin første bok, er det som regel stor stas for de aller fleste. Nesten alle har arbeidet i mange år før det skjer. Sendt inn manus og fått det tilbake. Når man endelig får ja, er det satt punktum for en lang rekke skuffelser. Da jeg for første gang fikk et brev tilbake fra forlaget (og ikke mitt eget manus i retur), ble jeg så nervøs at jeg først ikke våget å åpne det. Jeg ble sittende på Toga kro i Oslo og se på konvolutten på bordet i en time. Så rev jeg den opp.

”23-Salen” var antatt.

Den lykkefølelsen som veltet opp i meg der og da, har jeg aldri opplevd maken til verken før eller senere. Jeg måtte skynde meg på jobb, og jeg gikk gjennom byen uten at føttene mine var i nærheten av fortauet.

Det er helt sant.

Skrevet av Ingvar Ambjørnsen

Nå har jeg nettopp trykket på ”send”, og dermed sendt meg selv inn i en tilstand der en forfatter, hvor sær og nevrotisk han i utgangspunktet er, fremstår som enda mer sårbar, oppfarende og urimelig enn normalt. Den tiden som ligger mellom innlevering, og telefonen fra redaktøren er et tomhetens grenseland. Særlig når man, som meg, ikke lar noen lese så mye som en linje underveis. Redaktøren min er den aller første som møter stoffet. Hun er min beste, og ikke minst viktigste leser. Det er bare hun som kjenner skavankene mine. Bare hun og jeg som vet hva som ble kuttet og kastet i de manuskriptene som etter hvert ble forfatterskapet mitt.

Skrevet av Ingvar Ambjørnsen

Goethe-instituttet feirer femti år i Norge. I den forbindelse ble det nylig arrangert Tyske dager på Litteraturhuset i Oslo. Av mange utmerkede aktiviteter, filmvisninger, musikk, opplesninger, med mer, holdt også forskningsleder Helge Jordheim et foredrag under tittelen: ”Det tyske i det norske”.

Alt dette gikk jeg glipp av, travelt opptatt som jeg jo er av mitt snart tre tiår gamle nærstudium av meg selv som norsk i det tyske. Jeg satt rett og slett hjemme i Hamburg og skrev ferdig en ny roman. På norsk.

Men foredraget til Jordheim skulle jeg gjerne ha fått med meg. Det er så sjelden noen i Norge retter blikket mot Tyskland og det tyske for tiden. I et intervju med avisen Klassekampen sier han: ”På sitt beste har Tyskland gitt oss en evne til selvrefleksjon. Ta for eksempel fenomenet ”hytte” – ideen om at optimal avslapping foregår i et lite hus i skogen eller ved sjøen, helst mutters alene. Er ikke det forferdelig rart?”

Skrevet av Ingvar Ambjørnsen
For få netter siden kom jeg ”gjennom”, som man sier. Gjennom hele teksten. Punktum. Hode, kropp og hale. Der sitter man, og har med et helt bokmanus å gjøre. Da vil vel mange tro at forfatteren trekker opp en kork eller to, og det kan det jo hende jeg gjorde også, men det er jo regelen snarere enn unntaket for mitt vedkommende. Hverdag. Nei, det ”å komme gjennom”, er så visst ikke å tre inn i lykkeland. Naturligvis er det en lettelse å vite at prosjektet er i havn. Men havnen er dessverre bare midlertidig; ja nærmest for en nødhavn å regne. Man må videre nesten med det samme. Et godt stykke, til og med. Man kan ennå risikere å bli borte på havet.

Skrevet av Ingvar Ambjørnsen

Sist avsluttet jeg med å snakke om forstyrrende impulser, og lovet å komme med noen tanker omkring hva man kan gjøre med slike. Jeg tror også at jeg påsto at jeg ikke stikker av fra en romantekst, i hvert fall ga jeg inntrykk av å ha en temmelig høy arbeidsmoral. Hvilket jo ikke er helt sant. Jeg lar meg friste av både det ene og det andre, det kan til og med være snakk om et skikkelige sidesprang. Det kommer litt an på når fristelsene dukker opp. Nå er jeg gjennom første utkast av den nye romanen i løpet av et par uker, og da føler jeg meg såpass trygg på det hele at jeg godt kan tillate meg å være litt utro.

I dette tilfellet med en gammel flamme. En ide som har blusset opp med jevne mellomrom, men som ikke har kunnet finne sin form før nå, av en såpass konkret grunn at den er knyttet til årets kalender. Med en gang det ble år 2012 i virkelighetens verden, kunne denne teksten settes i gang. Så det må jeg innrømme at jeg gjorde. Et puslespillarbeide og en helt annen måte å skrive roman på. Veldig gøy, og slett ikke bortkastet heller, fordi den pent føyer seg inn i den kretsen med bøker som jeg antydet sist. Bøker som har et innbyrdes forhold til hverandre. Hvor hovedpersoner og bipersoner vil møtes, eller kanskje passere hverandre uten et ord. Til min store glede har jeg også funnet ut at jeg nesten helt sikkert kan bruke en god del av den romanen som jeg måtte oppgi sist vinter. Det ser ut til at jeg startet den opp på et feil tidspunkt. Nå, når ”Natten drømmer om dagen” snart er ferdig, ser jeg linjene mellom disse to tekstene klarere. Dette høres sikkert veldig rotete ut, men det er ikke noe mer mystisk enn at en idé må være tilstrekkelig moden før man går løs på den.

Og apropos det. Min hovedperson denne gangen bærer det svenske navnet Sune. Da jeg begynte å skrive denne boken, hadde jeg helt glemt at jeg hadde skrevet om en Sune tidligere, sannsynligvis så lenge siden som midt på nittitallet. En lang fortelling, eller en kort roman som jeg aldri kom i havn med. Men så dukker altså Sune opp igjen, til og med i et nokså identisk miljø som den gang. Er det ikke underlig? Jeg husket ham ikke igjen før jeg var halvveis. Om han er den samme. Ja, og nei. Altså som jeg selv. Nittitallsutgavene av oss er borte. Men det var oss. Vi var der. Det at det er slik, er også grunnen til at det ofte viser seg umulig å ta opp halvskrevne romaner. Denne gamle fortellingen om Sune vil etter all sannsynlighet aldri bli skrevet ferdig. Fordi han som skrev den ikke lenger eksisterer. Men Sune kommer altså tilbake til meg. Hva er det med det navnet? Jeg har aldri kjent noen som heter Sune.

Hva så med andre ideer som kommer og går i løpet av den tiden det tar å skrive en roman? Jeg sa sist at man av og til kan gjøre dem til sine venner. Ja. Og de kan man jo la være i fred av og til, ikke sant? De beste vennene er jo i grunnen de du vet er der ute. Jeg tar nesten aldri notater av noe slag. Som regel lar jeg ideene fare, i trygg forvissning om at de vil dukke opp igjen dersom det er noe hold i dem.

Siden sist har jeg også hatt gleden av å forsøke å forklare svenskstudentene på universitetet i Luneburg hvordan det ser ut inne i hodet på en forfatter. Jeg tror nok at de hadde forventet litt mer struktur, skjønt latteren deres var av det vennlige slaget.

Les fler av Ambjørnsens blogginnlegg her.

Skrevet av Ingvar Ambjørnsen

Første gang jeg kom i kontakt med papirløse barn, var i Hamburg på midten av nittitallet. Guttunger på tretten, fjorten som solgte dop i gaten der jeg bodde. De var satt til verden av foreldre som ikke var registrert noe sted, og vokst opp i konstant angst for staten og politiet. Utenfor skolen. Utenfor helsevesenet. De hadde ikke en sjanse, og begynte å bli gamle nok til å forstå det selv.

En slik eksistens – helt utenfor alt, er det vanskelig å forestille seg i et gjennomsiktig samfunn som det norske. Det nærmeste vi kommer er de ureturnerbare. De som har fått avslag, men som av ulike grunner ikke kan sendes noe sted. Norges nye pariakaste. Men i motsetning til gateguttene i Hamburg, vet de uønskede barna i Norge at myndighetene følger dem med falkeblikk. Og at norsk politi når som helst kan komme og hente dem. Les mer…

Skrevet av Ingvar Ambjørnsen

Når jeg er så godt i gang med en roman som det jeg er nå, skjer nesten alltid det samme. Jeg får lyst til å begynne på en ny. En helt annen bok. Et artig fenomen, særlig når jeg befinner meg så vel med stoffet som denne gangen. Med den erfaringen årene har gitt meg, er det ikke vanskelig å underrykke denne trangen til å stikke av, men som ung og uerfaren måtte jeg ofte ta meg kraftig sammen. For det handler om å stikke av, selv om hjernen ofte fabrikkerer bemerkelsesverdig gode argumenter for å hoppe over på et annet prosjekt.

Å skrive romaner handler veldig mye om å holde ut. Stå løpet. Ikke rømme. Ikke få panikk. I et fjernsynsintervju for en tid tilbake, sa kollega Ragnar Hovland at det vanskeligste for ham, var starten. De første setningene. For meg er det helt annerledes. For meg er starten det mest lyspregede, ja ”lette”. Jeg har mange gode oppstarter liggende som jeg aldri kom noen vei med, og mange har sendt meg sine opp gjennom årene. Men jeg har alltid sagt: Alle som i det hele tatt kan skrive, kan prestere de to, tre første sidene i en roman. Uten at det har stort med skriving av romaner å gjøre. Romanforfatterne er de som skriver de resterende sidene. De to, tre hundre som gjenstår.

Så hvordan ligger jeg selv an denne gangen? Jeg er i rute. Jeg har en ramme på litt mindre en tre hundre manussider. Tror jeg. Er jeg nokså sikker på. Det betyr at jeg i øyeblikket er omtrent der hvor flyet befinner seg når flygeren begynner å mase om innflygning, og på med sikkerhetsbeltet. Men hvordan kan man være sikker på at det er riktig å runde av akkurat – der? Det kan man ikke være sikker på. Det er en sjanse man må ta. I virkeligheten er jo døden helt rå på å sette absurde punktum, så man har egentlig ganske vide fullmakter innenfor litteraturen også. Sånn tenker i alle fall jeg. At slutten kommer når man føler at det er over, rett og slett. Og etter hvert som jeg nærmer meg det punktet, begynner jeg alltid å få opp veldig sterke forestillinger om nettopp sluttbildet. Film. Foto. Med lukt og lyd. Denne gangen har jeg hatt et sluttbilde helt fra oppstarten, det er ikke så vanlig. Men i løpet av den siste uken, stiger et nytt og annet bilde opp til overflaten. En som plutselig setter både hovedpersonen og flere av bipersonene i et helt annet lys. En plutselig tanke som dukker opp mens man leser avisen, eller ser på tv. Så er alt annerledes. I sånne situasjoner liker jeg jobben min.

Men at man slipper en person eller en gruppe i en gitt situasjon, betyr slett ikke at man er ferdig med karakterene. Ofte blir de hengende. Jeg har jo hatt det med det opp gjennom årene. (Det var bare Pelle & Proffen som var planlagt som serie, Elling-bøkene var det ikke. Og etter Revejakta, klarte jeg ikke å slippe verken Robert eller Carl, så sånn så Galgenfrist dagens lys.) Denne gangen er jeg veldig klar over at en del av personene vil dukke opp i bøker som følger etter denne. Mer om det i ”Nytt fra kontoret” etter hvert. Da vil jeg også gå nærmere inn på hva jeg gjør med de ”forstyrrende” impulsene som lokker med grønnere gress underveis. Det går an å gjøre dem til sine venner.

Se flere av Ambjørnsens blogg-innlegg her.