Velkommen!

LIV er en side viet litteraturen i Vestfold.
Her finner du blant annet bokanmeldelser, referat fra forfattertreff og andre nyheter innen Vestfold-litteraturen. Målsetningen vår er å dekke det meste som blir skrevet og skjer innen litteratur i fylket vårt, så har du et tips om et litteraturarrangement eller en ny bok som kommer, send oss en melding:-)

Er du en bokhandel eller et forlag som har lyst til å sponse oss? Ta kontakt!

Forum: Forfatterne deler

Her kan du lese blogginnlegg og andre innlegg fra forskjellige Vestfoldforfattere. Smakebiter, meninger, tanker. Humor og alvor. Om forfatterliv, lesere og skriveprosessen, ord om det og leve av og i litteraturen. Og enda litt til…

Her finner du blant annet bidrag av Ingvar Ambjørnsen, Jørn Lier Horst, Tor Gunnar Halstvedt, Trude Brænne Larssen, Tom Lotherington og Myriam H. Bjerkli.

Andre Vestfold-forfattere er også velkomne til å bidra. Ta gjerne kontakt:-)

Ingvar Ambjørnsen: Krenket og fornærmet

Han går rundt i gatene her og skjeller og smeller. Han ser bemerkelsesverdig normal ut, men er det vi på godt norsk kaller ”spenna gæern”. Folk som går på ham for første gang blir redde. Vi som bor i denne bydelen, vet at han er fullstendig harmløs. Du får ei bøtte kjeft, det er det hele. Vel fortjent er det også, siden du er med i en konspirasjon av kosmisk karakter. Du er en slimete spion for ”de andre”. Du skulle ha vært død.

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Regler og unntak

I 1984 steg jeg inn i samfunnet for annen gang i mitt liv. Jeg hadde meldt med ut av det norske fellesskapet, det jeg var født inn i, og hvor jeg var blitt voksen. Nå skulle jeg som ung mann tre inn i den tyske samfunnsmodellen. Jeg var allerede en etablert norsk forfatter, men nå vendte jeg den norske dagligtalen ryggen, til fordel for et språk jeg hadde grått mine modige tårer over på ungdomsskolen. Jeg kunne overhode ikke gjøre meg forstått på tysk. Da er man en B-borger.

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Nytt fra kontoret ( 7 )

Når man får antatt sin første bok, er det som regel stor stas for de aller fleste. Nesten alle har arbeidet i mange år før det skjer. Sendt inn manus og fått det tilbake. Når man endelig får ja, er det satt punktum for en lang rekke skuffelser. Da jeg for første gang fikk et brev tilbake fra forlaget (og ikke mitt eget manus i retur), ble jeg så nervøs at jeg først ikke våget å åpne det. Jeg ble sittende på Toga kro i Oslo og se på konvolutten på bordet i en time. Så rev jeg den opp.

”23-Salen” var antatt.

Den lykkefølelsen som veltet opp i meg der og da, har jeg aldri opplevd maken til verken før eller senere. Jeg måtte skynde meg på jobb, og jeg gikk gjennom byen uten at føttene mine var i nærheten av fortauet.

Det er helt sant.

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Nytt fra kontoret ( 6 )

Nå har jeg nettopp trykket på ”send”, og dermed sendt meg selv inn i en tilstand der en forfatter, hvor sær og nevrotisk han i utgangspunktet er, fremstår som enda mer sårbar, oppfarende og urimelig enn normalt. Den tiden som ligger mellom innlevering, og telefonen fra redaktøren er et tomhetens grenseland. Særlig når man, som meg, ikke lar noen lese så mye som en linje underveis. Redaktøren min er den aller første som møter stoffet. Hun er min beste, og ikke minst viktigste leser. Det er bare hun som kjenner skavankene mine. Bare hun og jeg som vet hva som ble kuttet og kastet i de manuskriptene som etter hvert ble forfatterskapet mitt.

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Tysk - norsk hyttetur

Goethe-instituttet feirer femti år i Norge. I den forbindelse ble det nylig arrangert Tyske dager på Litteraturhuset i Oslo. Av mange utmerkede aktiviteter, filmvisninger, musikk, opplesninger, med mer, holdt også forskningsleder Helge Jordheim et foredrag under tittelen: ”Det tyske i det norske”.

Alt dette gikk jeg glipp av, travelt opptatt som jeg jo er av mitt snart tre tiår gamle nærstudium av meg selv som norsk i det tyske. Jeg satt rett og slett hjemme i Hamburg og skrev ferdig en ny roman. På norsk.

Men foredraget til Jordheim skulle jeg gjerne ha fått med meg. Det er så sjelden noen i Norge retter blikket mot Tyskland og det tyske for tiden. I et intervju med avisen Klassekampen sier han: ”På sitt beste har Tyskland gitt oss en evne til selvrefleksjon. Ta for eksempel fenomenet ”hytte” – ideen om at optimal avslapping foregår i et lite hus i skogen eller ved sjøen, helst mutters alene. Er ikke det forferdelig rart?”

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Nytt fra kontoret ( 5 )

For få netter siden kom jeg ”gjennom”, som man sier. Gjennom hele teksten. Punktum. Hode, kropp og hale. Der sitter man, og har med et helt bokmanus å gjøre. Da vil vel mange tro at forfatteren trekker opp en kork eller to, og det kan det jo hende jeg gjorde også, men det er jo regelen snarere enn unntaket for mitt vedkommende. Hverdag. Nei, det ”å komme gjennom”, er så visst ikke å tre inn i lykkeland. Naturligvis er det en lettelse å vite at prosjektet er i havn. Men havnen er dessverre bare midlertidig; ja nærmest for en nødhavn å regne. Man må videre nesten med det samme. Et godt stykke, til og med. Man kan ennå risikere å bli borte på havet.

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Nytt fra kontoret ( 4 )

Sist avsluttet jeg med å snakke om forstyrrende impulser, og lovet å komme med noen tanker omkring hva man kan gjøre med slike. Jeg tror også at jeg påsto at jeg ikke stikker av fra en romantekst, i hvert fall ga jeg inntrykk av å ha en temmelig høy arbeidsmoral. Hvilket jo ikke er helt sant. Jeg lar meg friste av både det ene og det andre, det kan til og med være snakk om et skikkelige sidesprang. Det kommer litt an på når fristelsene dukker opp. Nå er jeg gjennom første utkast av den nye romanen i løpet av et par uker, og da føler jeg meg såpass trygg på det hele at jeg godt kan tillate meg å være litt utro.

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: En stor skam!

Første gang jeg kom i kontakt med papirløse barn, var i Hamburg på midten av nittitallet. Guttunger på tretten, fjorten som solgte dop i gaten der jeg bodde. De var satt til verden av foreldre som ikke var registrert noe sted, og vokst opp i konstant angst for staten og politiet. Utenfor skolen. Utenfor helsevesenet. De hadde ikke en sjanse, og begynte å bli gamle nok til å forstå det selv.
Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Nytt fra kontoret ( 3 )

Når jeg er så godt i gang med en roman som det jeg er nå, skjer nesten alltid det samme. Jeg får lyst til å begynne på en ny. En helt annen bok. Et artig fenomen, særlig når jeg befinner meg så vel med stoffet som denne gangen. Med den erfaringen årene har gitt meg, er det ikke vanskelig å underrykke denne trangen til å stikke av, men som ung og uerfaren måtte jeg ofte ta meg kraftig sammen. For det handler om å stikke av, selv om hjernen ofte fabrikkerer bemerkelsesverdig gode argumenter for å hoppe over på et annet prosjekt.

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Nytt fra kontoret ( 2 )

På dette stadiet, med ca to tredjedeler av romanen skrevet ned i kladd, forlater jeg hjemmekontoret, og setter meg på toget til St. Peter-Ording. Jeg kommer i de følgende dagene ikke til å skrive en eneste linje, men jobben jeg skal gjøre er likevel helt avgjørende. Det er forresten ikke en jobb jeg skal gjøre, men tre. Jeg skal dessuten spasere lange turer langs de enorme strendene her oppe, samt ta kraftig for meg av hotellets gås med rødkål, og enda mer av den røde vinen. På denne tiden av året ligger badebyen St. Peter-Ording nærmest død. Men på det vesle hotellet lar livet seg leve. Det passer utmerket med en gjennomgang av manus foran peisilden.

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Nytt fra kontoret ( 1 )

De fleste forfattere er fulle av overtro, eller ulike former for nevrotiske forestillinger under skriveprosessen. Ritualer. Det må være stille. Eller støy. (Stephen King sier i et intervju at han alltid skriver med heavy metall i CD-spilleren. På full styrke.) Barna må ha forlatt huset. Katten være kastet ut. (Eller på plass på skrivebordet.) Kaffekoppen til høyre for tastaturet. Eller venstre. Vinglasset fylt til randen. Fire tjuepakninger for hånden. Slike saker. For at det ikke skal gå galt. For at ikke Djevelen skal komme ut av tapetet og ødelegge hele greia.

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: De nederst ved bordet

En av de aller siste nettene i året, sitter jeg på gamle Klett og drikker rødvin. Klett har vært min stamkneipe i Hamburg i en periode på nesten femten år, men nå er det ikke så ofte jeg er i denne delen av byen lenger. Til min store forbauselse kommer Paul inn av døren i levende live, og med en diger bunke med de hjemløses magasin, som han straks går i gang med å kvitte seg med ved bordene. Jeg har ikke sett ham på over ti år. Det er helt uvirkelig at ikke dopet har kastet han ut i den endelige natten for lenge siden. Paul er et sjeldent naturfenomen.
Les mer…