Velkommen!

LIV er en side viet litteraturen i Vestfold.
Her finner du blant annet bokanmeldelser, referat fra forfattertreff og andre nyheter innen Vestfold-litteraturen. Målsetningen vår er å dekke det meste som blir skrevet og skjer innen litteratur i fylket vårt, så har du et tips om et litteraturarrangement eller en ny bok som kommer, send oss en melding:-)

Er du en bokhandel eller et forlag som har lyst til å sponse oss? Ta kontakt!

Forum: Forfatterne deler

Her kan du lese blogginnlegg og andre innlegg fra forskjellige Vestfoldforfattere. Smakebiter, meninger, tanker. Humor og alvor. Om forfatterliv, lesere og skriveprosessen, ord om det og leve av og i litteraturen. Og enda litt til…

Her finner du blant annet bidrag av Ingvar Ambjørnsen, Jørn Lier Horst, Tor Gunnar Halstvedt, Trude Brænne Larssen, Tom Lotherington og Myriam H. Bjerkli.

Andre Vestfold-forfattere er også velkomne til å bidra. Ta gjerne kontakt:-)

Myriam H. Bjerkli: 100 år i dag! (Og ikke ble vi vanskapte monstre heller...)

I dag er det 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett, et av de aller viktigste stegene mot full likestilling. 100 år kan virke lenge, men det er ikke lengre enn at det faktisk lever kvinner som opplevde denne dagen. Kvinner som ble født inn i et Norge hvor kvinner ikke hadde rett til å mene, påvirke, stemme. Et Norge hvor kvinners meninger ikke ble tillagt verdi.

Diskusjonen før vi fikk stemmerett gikk høyt, kampen varte i over tjue år. Mange mente at det å ta stilling til alvorlige ting i samfunnet, rett og slett ikke var noe våre små kvinnehjerner var egnet til…

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Menn, makt og media

I 2011 måtte den tyske forsvarsministeren Karl-Theodor zu Guttenberg (hans fulle navn er Karl-Theodor Maria Nikolaus Johann Jacob Philip Franz Joseph Sylvester Freiherr von und zu Guttenberg) ta sin hatt og gå.

Grunnen var at det hadde kommet for en dag at store deler av doktoroppgaven hans var direkte avskrift. Svindel, altså. I flere uker kjempet han for sin ære og posisjon, dels ved å benekte det hele, senere ved å bagatellisere saken. Først da tyske nerder tok på seg den nesten umenneskelige oppgaven å finlese den omfattende teksten opp mot de aktuelle kildene, ble det for mye for ham. Da hadde de servert pressen svindelen regnet ut i prosent.

På vei ut bakdøren skyldte han på forventningspresset som hadde hersket i familien hans, og på det faktum at han på det aktuelle tidspunktet allerede var dypt inne i politikken. Han hadde ikke hatt tid til rent spill. Han skulle tjene landet.

I dag, to år etter, sitter han trygt plassert som rådgiver i EU-kommisjonen, og er ganske sikkert snart på plass i rikspolitikken igjen.

Han tok det som en mann. En maktmann. Han gikk når han måtte.

Det er ikke mange likhetene mellom Karl-Theodor zu Guttenberg og Rune Øygard. Ei heller de sakene de to har vært anklaget i. Men i begge tilfeller ser vi Maktmannens reaksjon når han utfordres. Først forbauselsen og irritasjonen over at noen i det hele tatt våger å presentere mistanker og påstander. Så bortforklaringer og løgner. I zu Guttenbergs tilfelle var det den mektige tyske pressen som var utfordreren. I Øygards tilfelle var det en halvvoksen jentunge. Begge ble de frarøvet all ære i full offentlighet. Den aller største forskjellen på de to skjebnene, er at det for zu Guttenberg fører en vei tilbake. Og at Øygard sannsynligvis aldri vil komme med innrømmelser av noen art.

Det har blitt hevdet at det burde tjene som formidlende omstendigheter at mediepresset har vært enormt i Øygard-saken. At det må ha vært et helvete på jord å stå der i Lillehammer og på Hamar, og få de mest intime detaljer lagt ut i det offentlige. Det er noe alle kan forstå. Aller verst er det for ei ungjente med en gryende seksualitet, naturligvis. Med mor og far og hele pressekorpset til stede. Men den som ikke også kan føle empati med en mann som blir plukket så de grader fra hverandre som i Øygards tilfelle, har et kaldt hjerte.

Likevel har ikke retten vært villig til å regne trykket fra pressen som en formildende omstendighet.

Jeg skal så visst ikke gi meg til å spekulere i jussen.

Men jeg ser jo det jeg ser. Nemlig at Rune Øygard allerede dagen etter at han ble dømt for annen gang, stiller opp i et tv-intervju i sitt eget hjem. Der han mer enn antyder stor støtte fra ungdommer i dalen som har rettferdighetssansen i behold. Ikke noe konkret. Bare litt konspiratorisk tåkeprat. Det kommer mer fra oss, sier Øygard. Bare vent. Han skal ved hjelp av de rettferdige vise oss denne jentas sanne vesen. Vise oss løgnersken som ødelegger livet hans.

Sånn holdt han på i eksklusive intervjuer allerede før saken kom opp i tingretten også. Pressen er ikke noe problem for Øygard, når nå alle pinligheter er ute av sekken. Nå er han liten nok til å fortsette å spille Maktmann-kortet ut mot ei ungjente som var freidig nok til å utfordre ham. Og om han har mistet mye, nesten alt, har han fortsatt en scene å stå på. Maktmenn har alltid det. Rett og slett fordi de er Maktmenn. Dagen etter at han er dømt for annen gang, synes han det er helt naturlig å lufte sin indignasjon over en kopp kaffe hjemme i sin egen stue. Og NTB synes det er like naturlig å være der sammen med ham. Selv om de altså ikke får innsyn i de dokumentene som Øygard sitter med i fanget. Offeret kan se på tv-snutten på nettet og tenke sitt, som vi andre kan tenke vårt. Og når Reidun Øygard blir invitert til å delta på et koseprogram på TV2 bare noen dager senere, synes også ekteparet at den saken er helt grei. Helt til lavinen løsner langt oppi Facebook-lia. Da finner TV2 ut at det går en grense et sted. Etter sigende helt av seg selv.

Rune Øygard har sagt mye rart i denne saken. Og mye har vært diffust og preget av glemsel. Bare på et område har han vært tindrende klar hele tiden: Det kommer ikke på tale å gå i fengsel. Uansett utfall. Det blir det rett og slett ikke noe av. Sorry. Beklager. Loven er for de andre. Her overgår han sin politikerkollega fra den raknede tyske adel med et par hundre prosent, og setter ny norsk rekord i mannlig maktarroganse.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 7. juni 2013.

Ingvar Ambjørnsen anbefaler: To soldater

I 2012 utkom den svenske romanen ”Två soldater” i norsk språkdrakt. Boken er skrevet av forfatterduoen Anders Roslund og Börge Hellström, og handlingen utspiller seg i en fiktiv drabantby utenfor Stockholm. Roslund og Hellstöm er gamle ringrever innenfor nordisk krim, og velkjente for sin viten om livet på innsiden av Sveriges straffeanstalter. Og personene som lever store deler av sine liv der. I bøker som ”To soldater” og ”Tre sekunder” (begge på Cappelen Damm), tar de leserne med inn i en verden de færreste av oss har noen kjennskap til, men som mange nå i det siste har fått et overfladisk glimt av gjennom den siste tids herjinger i vårt naboland: Virkeligheten, slik den tar seg ut i de kriminelle gjengene som herjer de svenske drabantbyene. Handlingen i ”To soldater” ligger så tett opp til det vi nå i det siste har fått servert i nyhetsbildet, at det nesten er skremmende. Er Roslund og Hellstöm utstyrte med synske evner?

Les mer…

Krimforfattere mobiliserer for mangfold!

Tom Egeland oppfordrer her både forlag og bokhandlere til å arbeide for å synliggjøre bredden i norsk litteratur og ikke ha et ensidig fokus på bestselgerne. Oppropet er undertegnet av over femti av hans kollegaer. Ser vi starten på en endring?

Krimforfattere for mangfold!
Oppropet er skrevet av Tom Egeland

Ikke en dråpe blod vil gå til spille i dette innlegget. Ikke et skudd vil bli avfyrt. Ingen skumle seriemordere lurer mellom linjene, ingen sindige etterforskere skjuler seg bak ordene.
Snart vedtar Stortinget etter alt å dømme bokloven. Etter måneder og år med heftig debatt, vender kulturminister Hadia Tajik og regjeringen tommelen opp. Når politikerne nå gir oss gode rammer for å skrive, utgi og selge bøker, må bokbransjen vise seg tilliten verdig.

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: En tysk skamplett

Når rettssaken mot Beate Zschäpe og fire mulige medskyldige starter i München i dag, har den allerede fått en slagside. Først ble saken utsatt fordi den tyske grunnlovsdomstolen påla domstolen å la tyrkisk presse være til stede i rettssalen. Det hadde man ikke tenkt på, til tross for at saken naturlig nok vekker stor interesse nettopp i Tyrkia. Åtte av de ti som Zschäpe og hennes nazivenner er tiltalt for å ha henrettet, var tyrkere. Fra før av har de etterlatte måttet leve med at politiet har etterforsket drapene som oppgjør i innvandrermiljøet. Familiemedlemmer ble mistenkeliggjort. Saken har på folkemunne og i pressen vært omtalt som ”Döner-drapene”, etter det tyske navnet på tyrkisk kebab. Akkurat sånn passe nedlatende.

Les mer…

Myriam H. Bjerkli: Mine tanker om bokloven

Jeg er forfatter. Og jeg driver et lite forlag. Jeg har derfor ventet i spenning på forslaget til den nye bokloven. Ben ble lagt fram forrige fredag, i siste liten slik at regjeringen skal kunne vedta den før sommerferien. Om den blir stående etter høstens valg, vil tiden vise. Fakta er i hvert fall at den sittende regjeringen har brukt år på å få dette til, man må tro at den har gått mange runder internt. I tillegg ble de største aktørene innkalt til interne diskusjoner rett før den ble lagt fram, skeptiske stemmer ytrer at det kan virke som om de nærmest har fått diktert innholdet.

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Løgneren

Er du like forelsket i meg?
Hva jeg mener med det? Nei, ingen ting. Ville bare si hei. Forresten husker jeg ikke helt.

Saken mot Rune Øygard blir mer og mer absurd for hver dag som går. Der står han, voksne mannen, og forteller oss at vi ikke lenger skjønner vårt eget morsmål. Eller vårt eget driftsliv. I følge den tidligere ordføreren handler seksuelt ladede sms-er ikke om sex, men om omsorg. Om at han og kona har åpnet sitt hjem for en trettenåring som hadde problemer hjemme. Dessuten er tekstmeldingene på dialekt. De er i det hele tatt ikke til å forstå for noen andre enn han selv. Noen ganger må til og med han melde pass. Da er de ikke til å forstå for noen.

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Kunstig næring

Da jeg flyttet til Tyskland på midten av åttitallet, sto Greenpeace og andre miljøverngrupper ekstremt sterkt i forhold til hva jeg var vant til fra Norge. Jeg ble kjent med et folk som var og er dyrekjære inntil det absurde. Hvert år adopterer tyskere tusenvis av kjøtere fra ferieland som Hellas og Spania, fordi de synes dyrene lever i for trasige kår. Det koster en formue å få disse løsbikkjene gjennom tysk byråkrati, men akkurat her har onkel Otto penger nok. I en periode hadde vi en tobent bastard i nabolaget, som beveget seg rundt med bakkroppen på en liten vogn med to hjul. Flybåren fra en av de greske øyer. Den skulle naturligvis hatt ei kule i skallen, men så ble det altså Hamburg rundt i isteden. På hjemmesnekret tralle.

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Nordic Noir

Påsken er over. Hytta lukket og låst. Kriminalromanen satt tilbake i… Nei. Vent.

Å lese krim i påsken, var tidligere et særnorsk fenomen, på lik linje med å oppsøke de siste restene av vinteren, gjerne under kummelige forhold, med utedo, og smeltevann i zinkbøtte. Nordmenns fascinasjon for mordgåter på akkurat denne tiden av året, skrives det kilometervis om hver eneste påske, men nå kan vi holde opp med det, siden stadig flere nordmenn leser krim hele året. Kriminalromanen er den nye Romanen. I 2011 ga norske forlag ut 82 nye kriminalromaner i tidsrommet mellom nyttår og påske. Det var altså bare spissen på lavinen som senere fulgte. De store, tunge bestselgerne, er nesten utelukkende fortellinger om vold og drap.
Les mer…

Myriam H. Bjerkli: Tanker over kaffekoppen

Tekst: Myriam H. Bjerkli. Tegning: Kari-Mette Astrup

Snø er best på postkort.

Påske. Utenfor drypper det av takrennene, solstrålene begynner så vidt å avgi varme. Vinterjakka er i ferd med å bli for varm, vårmotene er på plass i butikkene. Hver dag blir det litt lysere, det stunder mot vår. Men først er det påske. Så hva gjør naboene da, etter å ha underholdt hele nabolaget med bannskap og sutring mens de har måkt og kjempet med alt dette himmelske nedfallet i flere måneder? Reiser de til vannet, for å hygge seg i strandkanten og drømme om kommende sommermåneder? Eller inn til byen, for å nyte årets første utepils?

Les mer…

Forfatter Tom Kristensen anbefaler påskekrim

Tom Kristensen er født 29. mai 1955 på Tjøme. Han er utdannet siviløkonom og ingeniør, og har arbeidet innen bank, industri og finans.I dag er han, i tillegg til å være forfatter, finansrådgiver. Tom Kristensen debuterte som forfatter med kriminalromanen En kule i 2001 , senere har han utgitt sju romaner til. Han mottok den gjeve Rivertonprisen for romanen “Dødsriket.”

Dette er kriminalromanene han synes du bør lese:

Les mer…

Jan Mehlum anbefaler påskekrim

Jan Mehlum (født 1. januar 1945 i Tønsberg) er forfatter og førsteamanuensis i sosiologi ved Høgskolen i Vestfold. Mehlum debuterte litterært i 1996 med kriminalromanen Gylne tider, totalt er det blitt tretten kriminalromaner. Den siste så langt, ”En god sak” kom ut høsten 2012.

I 2012 utkom det minst 60 norske kriminalromaner i tillegg til et utall oversatte. Mye bra, mye middels og en god del uinteressant litteratur. Selv for en ekte lesehest er det ikke mulig å sette seg inn i denne mengden av skriverier. Så jeg vil heller velge noen favoritter blant klassikerne, kanskje ikke de aller mest kjente, men bøker som fortjener å leve et langt liv – og disse gjør nettopp det. For å unngå å fornærme noen av mine samtidige kolleger, holder jeg dem utenfor; ingen nevnt, ingen glemt. Så løp til biblioteket og skaff deg noen gode leseopplevelser. Men husk; også blant klassikerne er utvalget enormt. Se det ikke som et problem, heller som en utfordring.

Les mer…