Tekst og foto: Myriam H. Bjerkli

I høstens bok fra Ingvar Ambjørsens er Ulf Vågsvik hovedpersonen. Ulf har flyttet fra byen ut i havgapet nordpå, til Berit, en dame han har blitt kjent med via brevveksling. Ulf Vågsvik er en litt sta og konservativ mann som gjerne vil framstå som verdensvant, og nå vil han gjerne prøve å innordne seg øylivet. Fikse ting, delta på dugnader og komme med kvikke og litt ramsalte kommentarer. Bli en av “gutta”…

Mer om boken finner du lenger ned, men først våre sedvanlige 9 LIV-spørsmål:

1.)

Det påstås at alle husker sitt første kyss. Det er ikke vi i LIV SÅ interessert i… Men husker du din første tekst?

Jeg husker absolutt ikke mitt første kyss, så det kan ikke ha gjort særlig inntrykk på meg. Men min første tekst husker jeg meget klart, jeg skrev den i Prinsegata 25 i Larvik, en vårettermiddag, og jeg var fjorten år. Et dikt, (jeg har det ennå) om sosial urettferdighet og menneskelig elendighet, sentimental og sint, et dikt erhver fjortis bør ha satt på papiret, men ikke nødvendigvis latt trykke i store opplag…

2.)

Hva slags assosiasjoner får du av ordet BIBLIOTEK?

Et sted der jeg søkte tilflukt, både i Larvik som gutt, og senere i Bergen og Oslo. Deler av min første roman skrev jeg på Deichmann i Oslo, jeg bodde rett rundt hjørnet.

3.)

Det påstås ofte at forfattere er blitt forfattere fordi de var for dårlige i fotball og annen sport. Det ønsker vi i LIV selvfølgelig å motbevise.
Så hva er ditt største idrettsøyeblikk? Og nå snakker vi ikke om et du har hatt foran tv-skjermen, men et hvor du selv var aktiv…

For mitt vedkommende er disse påstandene helt riktige. jeg har ikke et eneste slikt øyeblikk å se tilbake til. Jeg hatet all sport og idrett. Jeg så faktisk ned på folk som drev med slikt.

4.)

Både for eksempel idrettsutøvere og skuespillere har ofte ritualer de føler de må igjennom for å lykkes, noen har også spesielle ”lykkebringende” effekter eller klær som de er helt avhengig av at er på plass.
Når du setter deg for å skrive, er det noe du MÅ gjøre / ha / trenger?
( Bortsett fra selvfølgelig det du skriver på og med.)

Jeg må ha noe å drikke ved siden av meg, og det må ikke nødvendigvis være alkoholholdig, men svært gjerne. Helst et glass rødvin.

5.)

Forfattere blir ofte mistenkt for å skrive sin egen selvbiografi i et dusin forskjellige varianter. Uten at vi på noen måte forutsetter at det stemmer, hvilken av dine personer mener du selv at har MEST av deg?

Hvite niggere, og fortellerstemmen i Det gyldne vakuum.

6.)

Forfattere er selvfølgelig gjennomtenkte, solidariske mennesker, som uten unntak unner sine forfatterkollegaer all den suksess de kan få. ;-)
Men hvilken bok, utgitt av en annen, skulle du ønske at du hadde skrevet selv?
( Og eventuelt, hvem av dine egne bøker, skulle du ønske at noen annen hadde skrevet?)

Det er for meg en fullstendig fremmed tanke.

7.)

Hva er det absolutt rareste / hyggeligste / mest spennende du har opplevd som forfatter?

Vanskelig å svare på. Nei, forresten: Det må bli de tilbakemeldingene jeg har fått opp gjennom årene fra lesesvake som har begynt å lese bøker på grunn av en eller flere av mine tekster. Det er den beste meldingen noen forfatter kan få.
Spørsmål 8 og 9 må dessverre utgå, jeg har rett og slett ikke noen mulighet til å svare på, det vil kreve veldig mye tid, og den har jeg ikke akkurat nå. Sorry!

Fair enough, tenker vi, og presenterer isteden et utdrag fra første kapittel av boka, det samme kapitlet som Ambjørnsen delte med publikum på Lillehammer tidligere i år.

Første kapittel av Opp Oridongo:

Berit sitter i gyngestolen med haken på brystet. Sjalet har glidd av henne, det ligger i en krøll på gulvet. Hun sier at hun aldri sover etter middag, men her har vi henne i all hennes bevisstløse prakt! Hvis jeg nå bare kan huske hvor jeg har lagt IXSUS-en, så skal hun selv få se. Men så er det jo det da, at hun godt kan ha funnet på å avgå ved døden. Så istedenfor å lete etter fotoapparatet, setter jeg fra meg asjetten på bordet ved skipskisten, og bøyer meg over henne. Halspulsåren slår… Jeg løfter opp sjalet fra gulvet og legger det forsiktig over skuldrene hennes.
Og så våkner hun, naturligvis.
I skinnet fra de mange stearinlysene ser jeg henne åpne det høyre øyet, og så det venstre, samtidig som hun smiler mot meg, og jeg kan ikke forklare det, jeg vet ikke hvorfor, men jeg forbinder alltid det blikket og dette smilet med noe ”svensk”, det er liksom noe svensk over hele ansiktet hennes når hun sitter slik og ser lur og litt hemmelighetsfull ut. De grå, kvikke øynene. Det smale ansiktet. Leppenes buer.
Og selvsagt har hun ikke sovet. Hun sover om natten, kan hun berette. Ikke om dagen.
Det er jeg som sover om dagen.

Avsnittet gir et fint bilde av boka, her er humor, varme og kjærlighet, tegnet på typisk Ambjørnsensk vis.

Litt senere i det første kapitlet fikk vi også en innsikt i Ulf Vågsvik litt skrudde tankeverden, her viser Ulf fram vedlageret sitt til Reinert på Neset, en av naboene:

Det har tatt sin tid å få det slik han ser det nå, og den eneste hjelpen jeg fikk var det mine egne hender som sto for. Jeg peker og forklarer. Først to bord lagt parallelt i hele rommets lengde, det innerste tett mot veggen. Jeg har valgt å spikre dem til gulvet for stabilitetens skyld, med et mellomrom på tyve centimeter, ikke toogtyve eller femogtyve, men tyve. Så er det å gå over med vater, legge inn små kiler, jekke og justere, til dette underlaget, fundamentet, ikke har så mye som en millimeters avvik fra ytterkant til ytterkant, eller om han vil – fra vegg til vegg, det tar noen dager, men det gir en god følelse når alt stemmer og man kan begynne å legge veden. Jeg sier det slik: Å legge veden. Langsomt. Forsiktig. Nøyaktig. Skyve. Trekke ut. Legge lag på lag over hele veggens lengde med minst mulig mellomrom mellom de kløvde stokkene, ta bort de som ikke passer, erstatte med nye, de som ikke passer, passer jo et annet sted, prøve, feile, om og om igjen til vedlageret ligger der nærmest som en massiv vegg. Og så da? Var det noen kunst? Nei, kanskje ikke, men nå viser jeg Reinert på Neset hammeren. Holder den opp. Banker forsiktig på en av vedskiene slik at den flytter seg de nødvendige tre millimeterne innover, og derved blir stående i bedre harmoni med resten av lageret. Jeg har justert hver eneste vedski her inne, og det er derfor man kan gå langs lageret og stryke hånden over endeveden, med en følelse som om man fører hånden over glatte veggen, og jeg innrømmer det, riktig nok for meg selv og ingen andre, det våger jeg ikke, det tør jeg ikke, man hadde jeg vært her alene, ja så hadde jeg gitt de hvite endene et par lag lakk. Fordi det ville ha vært enda et hakk vakrere.

For den som vil lese hele det første kapitlet, så finnes det på Ambjørnsens hjemmeside her.

Du kan også lese hva Bokklubben skriver om boka her

Foto: Myriam H. Bjerkli

Info om forfatteren:

Ingvar Ambjørnsen (fullt navn Ingvar Even Ambjørnsen-Haefs,) er født 20. mai 1956 i Tønsberg. Han er oppvokst i Larvik, men har siden 1984 vært bosatt i Hamburg i Tyskland.

Ingvar Ambjørnsens utgivelser:

Pepsikyss ( dikt, 1976)
23-salen (roman, 1981)
Sarons ham (roman, 1982)
Den siste revejakta (roman, 1983)
Galgenfrist (roman, 1984)
Stalins øye (roman, 1985)
Hvite niggere (roman, 1986)
Heksenes kors (roman, 1987)
Kjempene faller (roman, 1987)
Døden på Oslo S (roman, 1988)
Jesus står i porten (fortellinger, 1988)
Bellona – gudinna som ble vaktbikkje (roman, 1988)
San Sebastian Blues (roman, 1989)
Giftige løgner (roman, 1989)
Sannhet til salgs (roman, 1990)
Den mekaniske kvinnen (roman, 1990)
De blå ulvene (roman, 1991)
Flammer i snø (roman, 1992)
Det gyldne vakuum (roman, 1992)
Utsikt til paradiset (roman, 1993)
Etter orkanen (roman, 1993)
Hevnen fra himmelen (roman, 1994)
Storbyens stemme (roman, 1994)
Sorte mor (noveller, 1994)
Fugledansen (roman, 1995)
Mordet på Aker Brygge (Pelle og Proffen, album, 1995)
Brødre i blodet (roman, 1996)
Natt til mørk morgen (noveller, 1997)
Husk hjelm! (artikkelsamling, 1998)
Arven etter Rin-Tin-Tei (roman, 1998)
Krakilske kamerater (roman, 1999)
Sorte mor (noveller, 1999)
Elsk meg i morgen (roman, 1999)
Hevnen fra himmelen (roman, 1999)
Dronningen sover (fortelling, 2000)
Pater Pietros hemmelighet (roman, 2000)
Tre døgn etter dommedag (artikkelsamling 2000)
Dukken i taket (roman, 2001)
Delvis til stede (noveller, 2003)
Høyt oppe, langt nede (artikkelsamling, 2003)
Innocentia Park (roman, 2004)
Drapene i Barkvik (roman, 2005)
De levende og de døde (nettroman,podcast, 2006)
Djevelens fødselsdag (noveller, 2006)
En lang natt på jorden (roman, 2007)
Bergtatt (2009, hørespill, regi: Erik Poppe)
Opp Oridongo ( høsten 2009, roman)

Foto: Myriam H. Bjerkli

Mottatte priser;

1987 – Språklig samlings litteraturpris
1988 – Cappelenprisen
1988 – Hamburg bys stipend
1988 – Lübeck bys stipend
1990 – Rivertonprisen, for Den mekaniske kvinnen
1991 – 80-tallets beste barne- og ungdomsbok, for Døden på Oslo S. Fra Den Norske Bokhandlerforening
1991 – Ungdommens bokpris i Hå kommune
1995 – Brageprisen, for Fugledansen
1996 – Bokhandlerprisen, for Brødre i blodet
1999 – Vestfolds Litteraturpris, for Elsk meg i morgen
1999 – Riksmålsforbundets litteraturpris, for Elsk meg i morgen
2000 – Oslo bys kulturpris
2001 – Jonasprisen, for Elling-bøkene.
2001 – Tabuprisen.
2001 – Grenseløs kommunikasjon
2004 – Anders Jahres kulturpris
2005 – Booth-prisen.

Foto:Myriam H. Bjerkli