Velkommen!

LIV er en side viet litteraturen i Vestfold.
Her finner du blant annet bokanmeldelser, referat fra forfattertreff og andre nyheter innen Vestfold-litteraturen. Målsetningen vår er å dekke det meste som blir skrevet og skjer innen litteratur i fylket vårt, så har du et tips om et litteraturarrangement eller en ny bok som kommer, send oss en melding:-)

Er du en bokhandel eller et forlag som har lyst til å sponse oss? Ta kontakt!

Viser arkivet for februar, 2010

Lillian Wirak Skow med ny bok og 9 LIV intervju.

Lillian Wirak Skow kommer i disse dager med boken “Størst av alt”, en familiesaga fra Vestfold. I den anledning har vi fått forfatteren til å svare på våre sedvanlige Ni Liv spørsmål, de finner dere nederst på siden.


Boken “Størst av alt” er så fersk at den ikke er lansert enda, og vi vil komme tilbake med mer informasjon om det ferdige produktet etter selve boklanseringen på Grand hotell neste uke, hvor Lillian Skow vil bli bokbadet av Kirsten Muhle./event/show/128423?occurrence_id=1373033_lillian-skow-inviterer-til-bokslipp Men for de av dere som gjerne vil vite litt mer allerede nå, så kommer litt bakgrunnshistorie om boken, og den lange veien fram til bokutgivelsen.


Og får at vi skal være sikre på at alt blir korrekt, så lar vi forfatteren selv få ordet denne gangen:

Slik ble ”Størst av alt” til….eller nesten slik.
skrevet av Lillian Wirak Skow.

Det har vært en lang utvikling av ”Størst av alt”. En spennende reseach. Tre, fire år har det tatt, selv om jeg har gjort andre ting i også i den tida. Idéen var å gjøre noe ut av ”Fars Bok”, memoarer, en sirlig handskrevet bok som lå etter morfar Anders Børre Hasle da han gikk ut av tida i 1939. Jeg ble født det samme året, kjenner han bare gjennom mor. Hun så veldig opp til han. Det gjorde hele slekta, jeg har alltid forstått at han var en usedvanlig person. Han var en gründer, startet ”Sandefjord Skofabrikk”, satt i bystyret i alle år, ble ordfører, kom på Stortinget, riktignok som varamenn for Venstre. Og så ble han far til ti barn. Men det var selve mannen, ikke alt han ble, som gjorde inntrykk på meg når mor fortalte om han. Nesten dyrket han. At han startet så aldeles på null, det har jeg visst, men ikke helt forstått tidligere. Han gjorde virkelig en klassereise.

Fetter Anders Børre Fevang har maskinskrevet ”Fars Bok”, gjort den lesbar og mangfoldiggjort den. Jeg har lest den mange ganger, nå kan jeg glede meg over at jeg fikk lest den høyt for mor mens hun lå og ventet på sin egen aller siste dag.

Jeg fant stadig noe ”nytt” når jeg leste gjennom sidene. Noe jeg ikke hadde lagt merke til tidligere, kanskje glemt. Boka fascinerte meg. Kanskje jeg kunne bruke stoffet som utgangspunkt for en roman? Lenge het også manuset mitt ”Fars Bok”, men da Margaret Skjellbred kom med ”Mors Bok” (2009), var det navnet oppbrukt.

Det gikk opp for meg at morfars familie kom fra Tjølling, den kommunen vi selv flyttet til i 1964. I bygdeboka fant jeg navnene på mødre og fedre bakover i tid, og det var rent høytidelig å se navnene der, svart på hvitt. Jeg ble ”slektsgransker”, dvs jeg fikk andre til å hjelpe meg. Og plutselig kunne jeg sitte ved egen maskin og ”slå opp” i kirkebøker, lese snirklete bokstaver ført i penn av, ja, kanskje selveste Magnus Bostrup Landstad personlig, han som står som statue utafor Sandar kirke.

Men Niels Seyersløv Stephansen, prest i Tjølling 1800-1833, har vært den viktigste kilden min. Han skrev nemmelig en utførlig ”Ministerial Bog fra Tiölling sogn”, og det var ikke bare kirkelige informasjoner som står der! Han var en mann med stort vidsyn, fikk med seg det som hendte i sognet og i landet for øvrig, politikk, helse, sosiale forhold. Han bygde til og med sitt eget brennevinsbrenneri. Og så var han prest i bygda akkurat den tida da tippoldefar, Børre Larssønn, var husmann på prestegården! Han ga meg en masse detaljer jeg kunne bruke i boka mi.

Ivar Steen-Johnsen, en nevø av meg, skrev i 1977 et lite hefte om morfars slekt. Det var også til god hjelp. I Ivars hefte står det at oldefar Lars (Børres eldste sønn) som bodde på Hasle i Sandefjord (da: Sandeherred), hadde et barn utenfor ekteskap (1833). Både Lovises og moras navn (Anne Maria Hansdatter) står nevnt. Det står også at han giftet seg første gang i 1835 med Anne Marie Simonsdatter. Så finner jeg ægteskapsindgaaelsen. Der står det ”enkemand” Lars Børresen Hasle. Altså hadde han vært gift før. Og ganske riktig! I kirkeboka for Tanum Sogn finner vi inngåelsen av ekteskapet med Lars og Pernille fra Værvågen, bare to måneder etter at Lovise ble født. Gravid med en og ekteskapsplaner med en annen, det var svære ting også den gangen. Pernille døde bare halvannen måned etter giftemålet. Begravd i Sandar. Da kan det ha vært et barseldødsfall. Men Anne Maria, Lovises mor, finner jeg ikke mer info om… til jeg leser fra lista over døde i kirkeboka for Sandeherred under 1. mai 1834: Anne Maria, pige 32 år, og noen nesten uleselige snirkelbokstaver om ”brønd …falle uheldig”. Ingen familienavn, ikke engang eget nummer, dødsfallet er føyd inn mellom nr 48 og nr 49 på samme sida. Det kan ha vært Lovises mamma.

Jeg bruker hele tida autentiske navn på personer og steder, det blir umulig for meg å gjøre noe annet når jeg henter stoffet fra nedtegnede skrifter og mennesker som har levd. Langsomt går det opp for meg at romanen jeg trodde jeg skrev, ikke er en roman, men en krønike, en familiesaga fra Vestfold. Jeg får hjelpelesere til å gå gjennom manus, blant annet Tor Bjørvik som er guru innen lokalhistorie her i søndre Vestfold. Han mener boka ikke bare er en leseverdig slektshistorie, men også et verdifullt bidrag til Norges historie.

En av konsulentene jeg bruke, rådet meg til å legge dialogene litt mer mot dialekt. Det angrer jeg på, for det ble for vanskelig. Etter at boka var ”ferdig”, var den så langt fra det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har feid gjennom og stadig funnet ord som sikkert burde vært skrevet annerledes. Selv etter at jeg fikk utskrift fra trykkeriet, fortsatte den håpløse justeringa. Åssen snakka de? Ja, den som visste det.

I fire måneder hadde jeg samarbeid med Aschehoug, som i positiv melding til meg mente at manuset var en lovende historisk roman. Men det døde for mange barn og det var for mange uår. Kunne jeg bare rette på det + noen andre greier… Jeg prøvde flere forlag. Sjangeren var håpløs, mente de, men du verden så godt skrevet. ”Hun er noe så sjeldent som en god forteller..”, fikk jeg lese. Lykke til… jeg har det svart på hvitt.

Nå kommer jeg for fullt på Færder Forlag. Det forlaget har da også gitt ut alle de andre ti bøkene mine.:-)


Foto; Myriam H. Bjerkli / ØP


Lillian Wirak Skow svarer på våre NI LIV spørsmål:

1.)
Det påstås at alle husker sitt første kyss. Det er ikke vi i LIV SÅ interessert i… Men husker du din første tekst?
(Og skulle du få lyst til å si noe om det kysset… Vel, det er lov det også )

Ja, det husker jeg veldig godt, for mor har tatt vare på det så jeg har det her. (vedlagt) Jeg var mellom 8 og 9 år da jeg skrev det, bodde på internat tre dagsreiser hjemmefra og lengtet hjem. Først som voksen har jeg forstått innholdet i det lille ”diktbrevet”. ”
Det er enda et vers, men der er ikke plass” skriver jeg.

_ Siste vers var slik:_
”Så fant den lille piken sin egen mor igjen.
Hun ble så glad, så glad så glad
og sammen gikk de hjem”.

2.)
Hva slags assosiasjoner får du av ordet BIBLIOTEK?

Låne og lesested. Et fabelaktig tilbud. Hjelpsomhet, dempede lyder, aktuelle foredrag, hyggelige mennesker. Ønske om at jeg engang skal ta meg mer tid til å lese.

3.)
Det påstås ofte at forfattere er blitt forfattere fordi de var for dårlige i fotball og annen sport.Det ønsker vi i LIV selvfølgelig å motbevise.
Så hva er ditt største idrettsøyeblikk? Og nå snakker vi ikke om et du har hatt foran tv-skjermen, men et hvor du selv var aktiv…

I 7. klasse, da jeg for første gang fikk gym i ordentlig gymsal (Sandefjord Byskole), og skjønte at jeg også våget å hoppe over bukken. Da jeg hadde klart det (med to jakker tullet sammen oppå bukken for å gi tilleggshøyde), skulle jeg ønske at mora mi hadde sett meg!

4.)
Både for eksempel idrettsutøvere og skuespillere har ofte ritualer de føler de må igjennom for å lykkes, noen har også spesielle ”lykkebringende” effekter eller klær som de er helt avhengig av at er på plass.
Når du setter deg for å skrive, er det noe du MÅ gjøre / ha / trenger?

Nei, jeg tror ikke det. Men jeg må ha ro, sitte for meg selv. Og jeg er veldig glad for at jeg får lov til å bli sittende, og at kjæresten min roper meg ned til f. eks frokost.

5.)
Forfattere blir ofte mistenkt for å skrive sin egen selvbiografi i et dusin forskjellige varianter. Uten at vi på noen måte forutsetter at det stemmer, hvilken av dine personer mener du selv at har MEST av deg? (Utdyp gjerne )

Det blir lett å svare på:

1.)
Mari i den første ”romanen” min. (”Veloma Madagasikara”(2003), som betyr ”Farvel Madagaskar”).
Den var egentlig en dårlig skjult selvbiografi. Jeg skrev den av ”behov”, ikke først og fremst for egen del, men på vegne av hundrevis av unger som har opplevd noe av det samme som jeg, dette med fraskillelse fra foreldrene i viktige år av livet. ”Internerte” barn. Barn som vokser opp mellom to kulturer og kanskje ikke helt hører hjemme i noen av dem. Jeg skriver ”roman” i anførselstegn, for anmeldelsen i ØP var aldeles grusom, dvs bare overskrifta, for brødteksten var helt OK. Men overskrifta lyste mot meg: IKKE HELT HELDIG ROMAN. Anmelderen skjønte at det ikke dreide som om fiksjon, og godkjente ikke sjangeren. Det hadde desken trukket fram og laget overskrift på. Siden, når jeg ”slo opp” navnet mitt på internett, lyste det mot meg: : IKKE HELT HELDIG ROMAN. Gøy?

2) I barneserien om Maria og Tobias (2007)er det jeg som er mormora.

6.)
Forfattere er selvfølgelig gjennomtenkte, solidariske mennesker, som uten unntak unner sine forfatterkollegaer all den suksess de kan få. Men hvilken bok, utgitt av en annen, skulle du virkelig ønske at du hadde skrevet selv?

Det er kanskje ikke så rent få. La meg nevne ”Haugtussa” (Arne Garborg ). Nynorsk er så vakkert, egner seg veldig godt i lyrikk. Jeg trodde jo at jeg var lyriker selv, etterpå kom alt det andre.

7.)
Hva er det absolutt rareste / hyggeligste / mest spennende du har opplevd som forfatter?

1) Rareste:
Jeg står med ”VERDENS MINSTE BOKHANDEL” på marked i sommer og selger egne boker. En mann står i nærheten og venter på tur. Står og ser og ser på meg fra sidelinja. Så kommer han og sier ”Stakkars deg”! Jeg skjønner ingen ting, og da fortsetter han: ”Nå har jeg lest boka di!” Så viser det seg at han tror det er en selvbiografi, men ”Noen bare går” er ikke det, selv om den til dels handler om et levd liv. Jeg fikk lov til å skrive om en kvinne. Jeg kalte henne Helga og flyttet henne geografisk til mine egne hjemmetrakter. Men det er ikke meg!
2) Hyggeligste:
Det må være den gode responsen jeg fikk da ”Noen bare går” kom ut. Til og med folk jeg ikke kjenner, ringte, mailet, sendte brev. Det var hyggelig. Og aldeles utrolig.


8.)
Fortell litt om innholdet i årets bok.

Det blir ikke lett å gjøre kort. Boka er en familiesaga, en trilogi. Kjærlighet og nød. Jeg tar utgangspunkt i min egen tippoldefar, Børre Larssøn, som ble husmann på Gåserød under Tjølling prestegård i 1804, og så følger jeg familien i tre ledd til 1939. Gir dem kjøtt og blod og legger ord i munnene deres. Lars Børresøn flyttet til Sandeherred og ble leilending under Treschow, og hans yngste, Anders (nr 14 i barnerekka), ble fabrikkeier i Sandefjord. Og ordfører, om enn bare for en periode. Det var han som gjorde ”klassereisa”.

Sjangeren ligger litt mellom roman og historiefortelling, men jeg er livende redd for å kalle den roman. Ideen har jeg hatt lenge, min bestefar la nemmelig etter seg en bok med sine memoarer (”Fars Bok”), og da det gikk opp for meg at familien faktisk kommer fra Tjølling, – den kommunen vi selv flyttet til i 1964 – syntes jeg det måtte være spennende å ”forske” litt i saken. Jeg fant ”Ministerialboka” til den presten som var i sognet akkurat på den tida, og leste meg til en del som hadde med ”virkeligheten” å gjøre.

Vår nære fortid har så lett for å bli borte i den travelheten vi alle omgir oss med. I den moderne tida, hva nå det måtte være for noe.

9.)
Hvorfor heter boken det den heter?

Boka fikk til slutt tittelen ”STØRST AV ALT”, etter at den har hett alt mulig underveis. Nest siste forslaget mitt var ”Fars Bok” for det er det det dreier seg om. Men da Margaret Skjellbred kom med ”Mors bok” nå i høst, kunne jeg bare ikke bruke ”Fars Bok”. Så foreslo jeg for meg sjøl: ”Kjærligheta – størst av alt”, og da gjorde forlaget kort prosess og strøk dette med kjærligheta.
Jeg er godt fornøyd med tittelen, i alle fall ennå.

- Og et lite haleheng til slutt, svar på det spørsmålet vi ikke har stilt, men som du faktisk har lyst til å svare på / fortelle oss…

Jeg vet ikke noen formular på spørsmålet, men svaret er at jeg gleder meg over å være ferdig med ”Størst av alt”. Har holdt på med den i tre-fire år, mer eller mindre sammenhengende. Det har vært mye reseach og mange gode opplevelser, men NÅ er jeg ferdig. Håper ( og tror!) det kan være mange som finner interesse for boka, og glede ved å lese den. Håper jeg blir invitert litt rundt omkring i foreninger og lag for å presentere den!

Mer om forfatteren finnes i LIVs forfatterarkiv her.