Velkommen!

LIV er en side viet litteraturen i Vestfold.
Her finner du blant annet bokanmeldelser, referat fra forfattertreff og andre nyheter innen Vestfold-litteraturen. Målsetningen vår er å dekke det meste som blir skrevet og skjer innen litteratur i fylket vårt, så har du et tips om et litteraturarrangement eller en ny bok som kommer, send oss en melding:-)

Er du en bokhandel eller et forlag som har lyst til å sponse oss? Ta kontakt!

Viser arkivet for stikkord bokbad

Tar knekken på hyttekosen

Tekst og foto: Marte Østmoe


Regnet pisker mot rutene. Vinden uler der ute. Det er høst. Det er mørkt. Tiden er inne for kriminalitet. I ly av Larvik Bibliotek stikker tre menn hodene sine sammen for å løse høstens krimgåter, eller snarere dele dem med et spent publikum. Thomas Enger, Jørn Lier Horst og debutant Frode Eie Larsen innrømmer at de ofte benytter seg av været som en stemningsbærende element.

Les mer…

"Stinn brakke" på Larvik bibliotek

Tekst og foto: Myriam H. Bjerkli

Det var ”stinn brakke” på Larvik bibliotek da Sparebank 1 og Larvik Bibliotek inviterte til bokbad av to av Norges for øyeblikket mestselgende forfattere, Unni Lindell og Tom Egeland.
De to forfatterne, som kom rett fra et bad av den litt andre typen, nemlig jacuzzien på Farris Bad, ble bokbadet av Finn Stenstad. Finn Stenstad er selv forfatter, litteraturkritiker og førstelektor ved Høgskolen i Vestfold, og han hadde antagelig en behagelig jobb denne kvelden. De to erfarne forfatterne trengte ikke mange stikkordene underveis.

Les mer…

"PÅ Vaksjø er det jeg som er Gud!"

Tekst og foto: Myriam H. Bjerkli

Ingvar Ambjørnsen kom til fullsatt sal da han i går kveld besøkte Sandefjord bibliotek for å la seg bokbade av tidligere ØP-journalist Kjeld-Willy Hanssen. Arrangementet var en del av Litteraturuka i Vestfold, og dette var Ambjørnsens første bokbad under arrangementet.


Kjeld-Willy Hanssen startet den timelange seansen med en kort presentasjon av Larviks-forfatterens mange bøker, samt noen ord om Ambjørnsens liv som en levende forfattermyte, før forfatteren selv entret podiet.




Teamet for kvelden var selvfølgelig Ambjørnsens forfatterskap, og Kjeld Willy Hansen hadde med seg et eksemplar fra en svært tidlig utgivelse. Den nå svært så verdifulle diktsamlingen Pepsikyss, som Ingar Ambjørnsen selv ga ut som tjueåring i 1976. Heftet ble trykket i fem hundre eksemplarer, men Ambjørnsen tok selv litt senere og brente opp over halvparten av dem.




- Jeg syntes det var vanskelig, fortalte forfatteren. – Jeg var alt for sjenert til å gå rundt og drive reklame for et egenprodusert dikthefte.


(Prisen for heftet var den gangen tre kroner, i dag har det en verdi på ca. 10.000,- Så de som kjøpte Pepsikyss og fremdeles har det i sin eie, må sies å ha gjort et skikkelig kupp.)




Ambjørnsen selv virket for øvrig ikke udelt stolt over sin forfatterdebut, og var tydelig lettet da Kjeld-Willy etterkom den litt småbrydde anmodningen om ikke å lese høyt fra det lille heftet.


Ambjørnsen røpet dessuten at det faktisk fantes et enda tidligere forfatterforsøk. En diktsamling som ble antatt og var planlagt utgitt av Solum forlag. På grunn av forlagets dårlige økonomi, ble prosjektet aldri fullført, noe Ambjørnsen fortalte at var en stor skuffelse. Faktisk tok han det så hardt at han fortrengte hele hendelsen, og først husket den igjen etter at han hadde passert de femti.
Men disse diktene var, ifølge Ambjørnsen, selvfølgelig langt bedre enn diktene i hans litt senere egenopptrykkede Pepsikyss-debut…


Forfatteren sjenerthet i forhold til promotering av egne tekster, er forøvrig tydeligvis langt mindre påtrengende i dag. Ingvar Ambjørnsen kunne fortelle at denne høsten faktisk er første gang han er på rundtur for å presentere egen bok, men at han synes det er ganske så kult, og derfor gjerne gjør mer av det framover.




Ambjørnsen er kjent som en imøtekommende forfatter, som gjennom årene har latt seg intervju av omtrent alt som finnes av aviser og annen media. Men Kjeld-Willy spørsmål om han ikke synes det ble for mye mediapes, avstedkom bare et forundret motspørsmål.
- Hvorfor skulle jeg si nei?

Det var det da absolutt ingen grunn til, hevdet Ambjørnsen, han var da oppdratt til at man svarte når folk spurte ham om noe.


Forfatteren insisterte også på at pressen, med et par små unntak, hadde behandlet ham svært bra i alle disse årene.




Kjeld-Willy lurte på hvor mye av bøkene til Ambjørnsen som var selvbiografiske, og Ambjørnsen innrømmet at det nok var en god del av ham selv i mange av bøkene, selv om ingen av dem var direkte avskrift av forfatteren og hans liv.


- Man stryker litt, og legger til litt, svarte forfatteren, som heller ikke er så opptatt av at bøkene skal være tvers igjennom sannsynlige.


- På Vaksjø i ”Opp Oridongo” , opplever en ung gutt noe, og mister deretter språket. Men jeg ringte definitivt ikke til en psykolog for å høre om det var en troverdig eller mulig reakjson, sa Ambjørnsen.
– Hva psykologen måtte mene om det, er meg helt uinteressant. På Vaksjø er det jeg som er Gud, der er det jeg som bestemmer!


- Dessuten, fortsatte han, – Det aller minst troverdige er jo uansett at vi sitter akkurat her nå. En haug med mennesker på en stein som flyr mellom luften, er det nå egentlig helt sikkert at vi er her i det hele tatt?
- Kanskje ikke, repliserte Kjeld Willy raskt. – Kanskje vi bare er en del av et skrekkelig mareritt i Guds lille hjerne…




De to, ikke helt ulike mennene på podiet, holdt en lett tone, og hadde også tydeligvis mange felles litterære preferanser. Kjeld-Willy hadde dessuten stor innsikt i Ambjørnsens skiftende og omfattende forfatterskap, noe som gjorde bokbadet både interessant og lærerikt.


Mange ble nok allikevel skuffet over å høre at det neppe kommer flere Ellingbøker fra Ambjørnsens hånd. Derimot så er det slett ikke umulig at både den kokebokskrivende Gedde fra ”En lang natt på jorden” og den plagede Ulf Vågsvik fra ”Opp Oridongo” vil dukke opp igjen ved senere anledninger…

Bokbadet handlet selvfølgelig også om Ambjørnsens siste bok, Opp Oridongo.



Se mer om denne boken i et tidligere LIV-innlegg her


Og på Kjeld Willys direkte spørsmål innrømmet forfatteren at han var svært så fornøyd med ”Opp Oridongo”. Etter sine to seneste bøkene var han lei av å beskrive kynisme, og han ønsket derfor å skrive en helt annerledes bok, en roman som inneholdt både kjærlighet og idylliske naturskildringer. Han ville rett og slett skrive en vakker bok, noe han følte han hadde lykkes godt med i sin foreløpig siste roman.




Heldigvis har boken også blitt godt mottatt av presse og kritikere, for til den som tror at forfattere blir mer motstanddyktige mot dårlige kritikker med årene, kunne Ambjørnsen fortelle at for han var det tvert om.

- Da jeg var ung ga jeg faen, sa han, – da brød jeg meg overhodet ikke. Men i dag blir jeg forferdelig lei meg over dårlige kritikker.


Ambjørnsen tror ikke at de av hans forfatterkollegaer som hevder at de ikke bryr seg om dårlige kritikker, eller som påstår at de ikke leser anmldelser av egne bøker, snakker helt sant.


- Nei, det tror jeg ikke noe på, de blir helt sikkert berørt, de også. For jeg blir skikkelig lei meg, innrømmer Ambjørnsen.
- Her har jeg sittet i kanskje et år og snudd og vridd på ord og setninger, og gjort så godt jeg har kunnet. Og så kan det hende den blir brutalt slaktet av en kritiker som kanskje knapt har lest boken helt igjennom …


Det er heldigvis neppe noe stort problem denne gangen, for “Opp Oridongo” har nesten uten unntak fått svært positive tilbakemeldinger. Den merkelige mannen fra Vaksjø har tydeligvis truffet godt både hos kritikere og lesere.

Og bra er det, for skal man tro Ambjørnsen, så kan det fort dukke opp flere historier fra det huset på den vindblåste øya et sted utenfor Nordmørekysten…

For de som ønsker å få med seg Ambjørnsen “in real”, så er det fremdeles muligheter. Han kommer på Tønsberg bibliotek i kveld kl. 18.00, før han haster videre for å møte på Horten bibliotek kl. 21.00.
Han skal også bokbades og på Larvik bibliotek i morgen kl. 18.00.
Anbefales!

Se LIVS kalender for ytterligere informasjon.

Et fyrverkeri av et bokbad!

Vigdis Hjort

Tekst og foto Myriam H. Bjerkli

Dersom Vigdis Hjort en dag skulle gå tom for menn å skrive om, kan hun satse på en strålende framtid som stand up – komiker.


På Brygga restaurant i Tønsberg underholdt hun de drøyt hundre frammøtte med mer eller mindre vellykkede opplevelser fra sine stort sett mindre vellykkede forhold. Alt med en mimikk og et kroppspråk som fargelegger historiene nesten til det uvirkelige…

Og utvalget av historier er imponerende stort, selv om de alle, som så ofte når det er snakk om Vigdis Hjort, inneholder relativt store mengder alkohol og sex…

Hjort tok oss med på en reise i et kjempende og turbulent kvinneliv. Fra den overbeskyttede ungjenta og hennes første samleieforsøk med den heller mislykkede Finn Lykke, gjennom år med hyppig om enn ikke helt fungerende psykoanalyse, til den alkoholiserte forfatteren som blir avvist i hotellsengen av den helt sikkert egentlig kjempeinteresserte, men akk så – på alle måter – uforståelige Frank.
Ispedd fuktige forfatterfester med ”vår egen” Ingvar Ambjørnsen, morens ambivalens til datterens suspekte Dagblad-forsider, en straffende Gud om tar kaktuspigger til hjelp for å sette løsslupne husstruer på plass, og farens nestenskuffelse over søsterens voldtekt som aldri helt riktig fant sted…

Bokbader Bernt Eggen slapp nesten ikke til, og han hadde da også fornuft til å la damen utfolde seg uten altfor mange avbrytelser. For publikum lot seg så absolutt fenge. Latteren satt løst og inspirerte nok også forfatteren til å legge på noen ekstra farger, enten det var snakk om slitne Jazz-entusiaster, macho bilselgere eller lenge etterlengtet campingvogn-humping…

Men bak latteren lurer selvfølgelig alvoret. For selv om Vigdis Hjort med fantastisk selvironi evner å snu selv såre og flaue tabber om til fornøyelige og lesverdige historier, så ville de falt på stengrunn dersom de ikke hadde vært troverdig igjenkjennbare.
Vi har alle møtt kvinnene og mennene Hjort så levende beskriver. Kanskje i nabolaget, på et foreldremøte, på en fuktig fest.
Eller kanskje oftest; i speilet…


Vigdis Hjorts strategi, er i følge henne selv, at man selv tar eierskap til tabbene og svakhetene. At man deler dem istedenfor å skjule dem, viser dem fram, krydrer dem litt og lager morsomme historier av dem.
Og det er sikkert ikke en dum strategi for den som har mot og selvironi nok, spesielt ikke dersom man ogå er forfatter…

Temaet for kvelden var hennes siste bok, 3dje person entall, og Vigdis Hjort deler rikelig av seg selv, både når hun bokbades og når hun skriver. Men hvor sannheten slutter og dikteren overtar, vet antagelig bare Vigdis Hjort selv. I noen av tilfellene, kanskje knapt nok hun…

Hovedpersonen i “Tredje person entall”, Hulda Kråkefjær, kommer fra en lovende familie. Men med Hulda skal det vise seg å gå riktig ille: Hun mislykkes gjentatte ganger i kjærlighetslivet, tilbringer mye tid på brune puber, drikker seg fra sans og samling og gjør håpløse ting. Hulda Kråkefjær lever rett og slett et destruktivt liv. Hvorfor har det gått så dårlig med Hulda? Hvordan kunne det gått annerledes? Og i hvilken grad kan man styre skjebnen?


Svaret på det fikk vi ikke på bokbadet, men de to kapitlene Hjort leste fra boken sørget i hvert fall for at alle de medbrakte eksemplarene ble revet bort etter seansen…


Så tilgir vi gjerne bokbaderen som bare fikk stilt en brøkdel av sine syttitre spørsmål, Vigdis Hjort er absolutt best i fri dressur…

NrKs anmeldelse av “Tredje person entall” finner dere her

Lysbildeserie fra kvelden:

Bildeserie med 23 bilder — bla ved å trykke på pilene