Velkommen!

LIV er en side viet litteraturen i Vestfold.
Her finner du blant annet bokanmeldelser, referat fra forfattertreff og andre nyheter innen Vestfold-litteraturen. Målsetningen vår er å dekke det meste som blir skrevet og skjer innen litteratur i fylket vårt, så har du et tips om et litteraturarrangement eller en ny bok som kommer, send oss en melding:-)

Er du en bokhandel eller et forlag som har lyst til å sponse oss? Ta kontakt!

Viser arkivet for stikkord ingvarambjørnsen

Ingvar Ambjørnsen anbefaler: To soldater

I 2012 utkom den svenske romanen ”Två soldater” i norsk språkdrakt. Boken er skrevet av forfatterduoen Anders Roslund og Börge Hellström, og handlingen utspiller seg i en fiktiv drabantby utenfor Stockholm. Roslund og Hellstöm er gamle ringrever innenfor nordisk krim, og velkjente for sin viten om livet på innsiden av Sveriges straffeanstalter. Og personene som lever store deler av sine liv der. I bøker som ”To soldater” og ”Tre sekunder” (begge på Cappelen Damm), tar de leserne med inn i en verden de færreste av oss har noen kjennskap til, men som mange nå i det siste har fått et overfladisk glimt av gjennom den siste tids herjinger i vårt naboland: Virkeligheten, slik den tar seg ut i de kriminelle gjengene som herjer de svenske drabantbyene. Handlingen i ”To soldater” ligger så tett opp til det vi nå i det siste har fått servert i nyhetsbildet, at det nesten er skremmende. Er Roslund og Hellstöm utstyrte med synske evner?

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen med nytt "Brev til mor"

En gang i måneden forfatter Ingvar Ambjørnsen et “Brev til mor” som blir offentliggjort i Østlandspostens BØK Lørdag. Vi har også fått forfatterens tillatelse til å dele brevene her og vil legge dem ut samlet nedenfor etterhvert som de blir publisert

Brevene er skrevet av den fiktive personen, Alf Lydeng, som aldri har satt sine bein i Larvik før han må ordne opp for onkel Arne som har langt fremskreden Alzheimer. Det viser seg at onkelen har testamentert huset sitt i Øvre Bøkeligate til nevøen Alf. Dermed flytter den fremmede til byen under bøkekronene med de mange oppoverbakkene…

Foreløpig har Alf Lydeng skrevet åtte brev til sin mor, og du finner dem alle her. God lesning:-)

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Løgneren

Er du like forelsket i meg?
Hva jeg mener med det? Nei, ingen ting. Ville bare si hei. Forresten husker jeg ikke helt.

Saken mot Rune Øygard blir mer og mer absurd for hver dag som går. Der står han, voksne mannen, og forteller oss at vi ikke lenger skjønner vårt eget morsmål. Eller vårt eget driftsliv. I følge den tidligere ordføreren handler seksuelt ladede sms-er ikke om sex, men om omsorg. Om at han og kona har åpnet sitt hjem for en trettenåring som hadde problemer hjemme. Dessuten er tekstmeldingene på dialekt. De er i det hele tatt ikke til å forstå for noen andre enn han selv. Noen ganger må til og med han melde pass. Da er de ikke til å forstå for noen.

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Nordic Noir

Påsken er over. Hytta lukket og låst. Kriminalromanen satt tilbake i… Nei. Vent.

Å lese krim i påsken, var tidligere et særnorsk fenomen, på lik linje med å oppsøke de siste restene av vinteren, gjerne under kummelige forhold, med utedo, og smeltevann i zinkbøtte. Nordmenns fascinasjon for mordgåter på akkurat denne tiden av året, skrives det kilometervis om hver eneste påske, men nå kan vi holde opp med det, siden stadig flere nordmenn leser krim hele året. Kriminalromanen er den nye Romanen. I 2011 ga norske forlag ut 82 nye kriminalromaner i tidsrommet mellom nyttår og påske. Det var altså bare spissen på lavinen som senere fulgte. De store, tunge bestselgerne, er nesten utelukkende fortellinger om vold og drap.
Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Fra kontoret ( 16 )

I 1997 fikk jeg en forespørsel fra det tyske forlaget ”Nord-Sud” om jeg kunne tenke meg å skrive for barn. Jeg sa nei. Noe slikt virket helt fjernt for meg, jeg hadde ikke barn selv, og ingen ting med andres barn å gjøre heller, hele mitt liv var barnefri sone. Riktig nok hadde jeg hatt en dundrende suksess med ungdomsbøkene om Pelle og Proffen, men små barn? Nei.
Men så var det noe med formatet som begynte å interessere meg. Korte storyer ladet med mye handling. Det kunne passe en forfatter som meg. Og før jeg visste ordet av det var jeg i gang med en fortelling om en ganske stygg og litt dum hund som arver et pensjonat ved fjorden sammen med en temmelig smart katt. (Jeg hadde to katter på den tiden, og kjente godt til hvor kjappe de var i hodene sine i forhold til naboens dovne hund.)
Men ikke før hadde jeg diktet opp Samson og Roberto og alle vennene deres på Fjordgløtt pensjonat, så gikk ”Nord-Sud” dundrende konkurs, slik at jeg rett og slett ikke rakk å være utro mot Cappelen, hvilket kanskje var like greit, med tanke på hvor dårlig tyske forlag betaler. Den første boken om Samson og Roberto het ”Arven etter onkel Rin-tin-tei”, kom ut i 1998, og så fulgte to til i de neste årene. Alle tre illustrert med Per Dybvigs elleville tegninger. Bøkene ble oversatt til en rekke språk, blant annet italiensk, svensk, tysk og russisk, og illustrert av de forskjelligste kunstnere, men det var egentlig bare i Russland og Norge at de gikk godt.

Les mer…

Svart på hvitt fra Ambjørnsen

Da VG skulle fornye sitt helgemagasin, vagte de å erstatte Ingvar Ambjørnsen med Ari Behn. Vi synes selvfølgelig det var et dårlig valg, og de som er enig med oss, kan få et gjensyn med Ambjørnsens kommentarer i mars.
Da kommer boken “Svart på hvitt” ut på Cappelen forlag. Boken inneholder hans ytringer i VG fra 1995 til 2012.

Og de som også vil lese hans nye kommentarer, kan lese dem i Dagsavisen, hvor han er å finne hver fjerde fredag.
I tillegg har vi også fått tillatelse til å dele dem på siden her, så de finnes også under fanen “Forfatterne deler”.

Ingvar Ambjørsen: Urolige folk i verden

I disse dager er det 71 år siden 772 norske jøder ble arrestert og sendt videre til tyske konsentrasjonsleire. Ikke av tyske nazister. Men av nordmenn. I anledning søttiårsmarkeringen i fjor, ba statsminister Jens Stoltenberg norske jøder om unnskyldning for at noe slikt hadde kunne skje på hjemlig jord. I en tid med økt antisemittisme både i Norge og ute, manet han til økt våkenhet. Utmerket. Det var ikke Stoltenbergs skyld at unnskyldningen kom på et tidspunkt da bare en eneste person av de som vendte tilbake etter oppholdet i dødsleirene, fremdeles er i live.

Og når Samuel Steinmann en dag ikke lenger er blant oss, er ansvaret for å bevare minnet om de ubeskrivelige misgjerningene, vårt. Vi som kom etter og som hørte vitnemålene deres. Den plikten er en del av vår kulturarv.

Men det er ikke bare norske jøder som føler seg utsatt for økende forakt og mistenksomhet. Det gjør også mange av landets muslimer. Derfor er det dobbelt viktig at imamen i Central Jaamat-e Ahl-e Sunnat-moskeen i Oslo blir satt kraftig på plass når han bærer frem konspirasjonsteorier og åpen jødehets i et intervju med Dagsavisen 17 januar i år. Ekkoet av påstandene om jødisk styring av norske medier, kommer allerede et par døgn senere. Da har en av våre nye norske islamister fått det for seg at det var jødene som slettet facebookprofilen hans. Nå har han åpenbart trosset de samme jødene, og åpnet en ny. Han benytter anledningen til å hylle terrorangrepet i Algerie. Hva skal den fredsommelige muslim med fiender, når hun har slike venner?

Les mer…

Søndag kåres vinnerne!

Var du en av de mange som sendte inn bidrag til LitteraturiVestfold og Liv Forlags kriminalnovellekonkurranse? Da kan det hende at nettopp du får ditt bidrag med i samlingen, som er planlagt utgitt i mars. Det kom in 78 bidrag, ogpå grunn av like poengsum, er det hele tolv finalister som nå kjemper om de fem øverste plassen.
Søndag røper vi den første av de fem som får være med i boken, samt hente hjem en av pengepremiene.

De tolv finalistene er:

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Hva er det med Jesus?

Et sted langt ute i mitt tyske fjernsynsunivers, midt i et sort hull av kanaler ute av drift, ligger to underlige satelitter som jeg av og til besøker natterstid. Den ene er et halvpornografisk vrak fra åttitallet. Den andre sender bibel-tv. Og siden jeg ikke kan tenke meg å se på porno uten kjønnsorganer i bevegelse, hender det at jeg blir hengende på bibelkanalen isteden. Der kan jeg iaktta, og lytte til, eldre menn som i detalj forteller meg hva Gud og Jesus til enhver tid tenker og mener. Om alt mellom himmel og jord. Og akkurat som i Norge, henvender de seg til meg som om jeg var fire og et halvt år gammel. Jeg vet ikke hvorfor, men slik er det jo bare.

En sen natt tenker jeg: Er det mulig å komme forbi barnehageonkelen? Hva skjuler seg i rommet bak denne bablende støyen fra sandkassen?

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Fra kontoret ( 15 )

Det er en stund siden siste utgave av ”Nytt fra kontoret”, men det betyr i grunnen ikke noe annet enn at jeg er godt i gang med en ny bok. Alle som har interesse av å lese om hvordan en roman blir til, kan gå tilbake her på bloggen, og lese om hele prosessen da jeg skrev ”Natten drømmer om dagen”. Den romanen jeg arbeider med nå bærer tittelen ”Ut av ilden”, og er ment å være nummer to i den kretsen av bøker jeg nå planlegger. Bøker som på forskjellige måter griper inn i hverandre. Jeg skal selvsagt ikke gi en reprise på hvordan en roman blir til, det er i det store og det hele den samme prosedyren hver gang. Samtidig er hver ny skriveprosess forskjellig fra alle andre. Noen bøker kommer lettere enn andre, og noen må man rett og slett gi opp. ”Ut av ilden” (heretter kalt ”Ilden”) har vært et vanskelig barn i flere år. Jeg begynte på den lenge før ”Natten”, men måtte av ulike grunner legge den på vent.
Det var faktisk ved å skrive ”Natten” at jeg fant ut hvordan ”Ilden” måtte bli, og også hvilket språk jeg skulle benytte meg av. (Morsomt nok sørger også ”Ilden” for reaktivere meg i forhold til en annen gammel og for lengst oppgitt tekst. Dette skal jeg skrive mye mer om når jeg føler meg sikrere, det er et godt eksempel på hvor mystisk en skriveprosess kan være. Det er faen ikke til å tro enkelte ganger.)

Les mer…

En forløst lyriker, en hytteknekker og et stort puslespill

Tekst og foto: Marte Østmoe

Ingvar Ambjørnsen, som er fersk vinner av Villy Brandt-prisen, ba i år om å få lov til å gjeste Larvik under litteraturuka. Det hadde han ikke trodd om seg selv. Heller ikke at han skulle skrive om hjembyen.

- For 35, eller kanskje bare 10 år siden, ville det vært umulig, fastslår han og husker Larvik som et der du ikke kunne komme noen vei. Ingvar måtte til Oslo. Det var lyriker han ville bli og i hovedstaden var det kultur for slikt. Nå er han hjemme og trives med det.

Les mer…

Gleder seg til det braker løs!

Det er sen ettermiddag og regneværet sildrer fra en tilsynelatende utømmelig himmel. De fleste søker inn til varme og inneliv, men Steinar Engeland har ikke tid til kos foran peisen i disse ukene. Litteraturuka nærmer seg faretruende fort, og det er fremdeles mye som skal ordnes.. Den 5.te november braker det løs.

- Når festivalen først er i gang, går det i ett i sju dager. Da skal alt være på plass, så da fungerer jeg mest som vert og pressekontakt, forteller Steinar Engeland. – Passer på at forfatterne har det bra og kommer seg dit de skal, ser til at dere journalister får den informasjonen dere trenger, ordner ting som må ordnes. Det er fjerde året jeg er med, og det er like spennende hvert år.

Litteraturfestivalen startet opprinnelig i 1997, den gangen var det et samarbeid mellom blant annet Tunsberg Litterære selskap, Vestfold fylkesbibliotek og Olafsen Bog- og Papirhandel. I 2008 overtok Vestfold Fylkesbibliotek ansvaret, og deretter har Steinar Engeland sittet ved roret.

- Det er mye jobb, men jeg synes det er fantastisk morsomt, forteller Engeland.
Les mer…

Vi gratulerer Ingvar Ambjørnsen med Willy Brandt-prisen!

Willy Brandt prisen deles ut hvert år til personer eller institusjoner som gjennom sit engagement har gjort en særlig fortjenstfull innsats for å bygge ut de norsk-tyske forbindelser. Prisen består av en Willy-Brandt-statuett formet av den norske kunstneren Nils Aas og et diplom.

Ambjørnsen er den nålevende norske forfatter som er mest oversatt til tysk og han får prisen for sin innsats for å gjøre norske forhold kjent for et bredt tysk publikum og sitt arbeid for å gjøre tyske forhold og tysk dagligliv kjent i Norge gjennom sine faste avisspalter.

Forfatteren bor i Hamburg, men kommer til Norge for å få overrakt prisen, som består av en statuett og et diplom, av Hamburgs borgermester Olaf Scholz i Bankettsalen i Oslo rådhus onsdag 31 oktober.

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Fra kontoret (14)

Alf Lydengs Larvik

Det er noe eget med lokalavisen. Den avisen man har vokst opp med. Jeg er så heldig å få papirutgaven av Østlandsposten på døren her i Hamburg hver eneste dag. Det ville neppe ha interessert meg særlig mye da jeg var midt i tredveårene, men nå, på vei inn i alderdommen, synes jeg det er kult. Faktum er at jeg aldri har fulgt så godt med i hva som skjer i hjembyen min som nå.

Det er lenge siden ledelsen i ØP og jeg begynte å snakke om et samarbeid. Jeg har skrevet fast for avisen tidligere. En serie ”mimre-artikler” som kom på i ØPs helgemagasin ”Bøk”. Nå hadde jeg lyst til å gjøre noe annet. Skrive noe skjønnlitterært.

Jeg har forsøkt å komme i gang, litt sånn innimellom andre slag, men det har ikke nyttet. Med et månedlig bidrag i en dagsavis kan man ikke forvente at leseren klarer å holde tråden. Det vanlige er at slike fortsettelsesromaner kommer med et nytt kapittel daglig. Slik kan jeg av åpenbare grunner ikke holde på.

Men i sommer begynte jeg å leke meg litt med brevformen. Det fungerer i denne sammenhengen. Lørdag 22. September skriver Alf Lydeng sitt første brev til sin gamle mor i Oslo. Fra Larvik. En by han aldri tidligere har vært i, og hvor han ikke kjenner en eneste sjel. Hvem Alf er? La meg si det slik: Jeg vet litt mer enn leseren, men ikke mye. Meningen er å skrive tolv slike brev, et hver måned, og gjennom disse gi et riss av Alf Lydengs første år i byen.

Men det er mer. For jeg tenker jo: Det er vel ikke alt Alf skriver hjem til mor om? Nei. Neppe. Dermed kom tanken om også å dikte enkelte dagboknotater og betraktninger som han nedtegner mellom disse brevene. Og da kan dette faktisk bli en liten bok i løpet av et år. Kanskje først og fremst av interesse for folk med tilknytning til Larvik – skjønt hvem vet. Alle nordmenn kommer i bunn og grunn fra småsteder, og mye vil nok være gjenkjennelig også for andre.

Alf Lydeng er allerede på Facebook under ”Alf Lydengs Larvik” – og her vil enkelte av disse mellomtekstene legges ut. Jeg oppfordrer de som følger denne siden til å komme med kommentarer og innspill. Jeg tror ikke noen har laget en bok på denne måten før…

Og blir det ikke bok, så blir det noe annet, og livet går videre i bakkebyen under Bøksekogen, både med og uten Alf Lydeng og undertegnende. Dette skal først og fremst være et skråblikk på byen jeg kommer fra.

Her kan du sjekke ut Alf Lydengs Facebookside


Og har du ikke tilgang til Østlandsposten, kan du lese det første brevet til mor her.

Og her finner du brev nummer to.

Ingvar Ambjørnsen: Nytt fra kontoret ( 12 )

Jeg tenkte jeg skulle skrive en presentasjon av hovedpersonen i Natten drømmer om dagen så fant jeg denne kortteksten som var rablet ned i margen på en gammel spiralblokk, og jeg synes ikke det er nødvendig å si noe mer enn det. Noen ganger er det sånn. De ideene man tror er nye, har røttene sine i gamle tanker.

En bra mann

Det hadde vært innbrudd på hytta. Han hadde tatt seg inn gjennom vinduet på soverommet, som nå var erstattet av en nøye tilpasset finerplate. Døren hadde han låst etter seg med en firetoms spiker, og lagt hammeren inn under trappen. Han hadde drukket opp alt brennevinet, spist all hermetikk og posemat, tømt kaffeboksen, og brukt hver eneste tepose. Det var ikke en gang salt igjen i bøssa. I hytteboken hadde han skrevet to virkelig gode pornografiske dikt til kjæresten min, og det eneste han hadde tatt med seg, var Dostojevskijs ”De fornedrede og krenkede”. Bra mann.

Ingvar Ambjørnsen: Nytt fra kontoret (11)

Ferdig med romanen? Nei, ikke før korrekturen er sendt tilbake til forlaget. Nå er det gjort.

Det er noe underlig med korrekturen. Jeg gruer meg alltid til den. Men samtidig er det altså endelig slutt når den er i boks. Så er det en ting til på plussiden: Først når man ser teksten i sats er det mulig å lese den som… bok!

Jeg er en dårlig korrekturleser. Mitt bidrag er i grunnen å passe på at alt har kommet med. Pluss foreta små forbedringer og endringer. En del sånne små ”feilsteg” ser man gjerne først etter at boken er blitt satt, og sidene har funnet sin form. Og selv om jeg måtte pugge alle korrekturtegnene da jeg lærte å stable bly på Larvik Yrkesskole en gang i steinalderen, bruker jeg stort sett mine egne, pluss flittige meldinger i margen til proffene på korrekturavdelingen.

Les mer…

Brenner intervjuer Ingvar Ambjørnsen

I “Brenner – historier fra vårt land” inviterte programleder Hans Olav Brenner kjente og ukjente inn i sin Volvo Amazon fra 1966. De tenkte alle høyt om endringer i norsk kultur. På linken under her finner du en nesten uklippet versjon av møtet med Ingvar Ambjørnsen.

Se intervjuet her.

Ingvar Ambjørnsen: Sommerhilsen fra skogen

Denne til vanlig så urbane spaltist, har anbrakt seg selv et sted inne i den store skogen som strekker seg fra det norske Østland, via Sverige og Finland, videre langt inn i asiatisk Russland. Med furunåler i håret og kvae på hendene, likner han litt på et Werenskioldsk skautroll, der han trår mosen inn over myr og mo.

Om jeg har spist av den forbudte soppen, siden jeg omtaler meg selv i tredjeperson? Nei. Men jeg er her inne for å finne avstand til både meg selv og andre, så kanskje er det derfor. Jeg er ferdig med sopp og syre, og inntil videre er jeg til og med ferdig med selve sivilisasjonen.

Jeg har ferie. Fri fra romanens klamme grep, anmelderi, ytringer og annen offentlig sutring, ja altså med det ørlille unntaket som disse linjene utgjør. Et bidrag til Helgemagasinet. Det er nesten ingen ting når jeg tenker på den enorme mengden ubearbeidet cellulose som jeg nå befinner meg midt inne i, knapt verdt å nevne.

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen anmelder "Skyld"

Jeg har ikke tenkt å begynne å legge ut alle mine anmeldelser i VG her. Men enkelte ganger kommer jeg over en perle…

Ferdinand von Shirachs Skyld, er en beskjeden bok hva volumet angår. Femten noveller – eller ”Stories” som forfatteren velger å kalle dem, fordelt på hundre og femti sider. Fortellerstemmen er dempet, av og til nesten refererende. I første omgang kan prosaen virke kjølig, ja endog kald. Men ganske snart forstår man at denne distansen til hendelsene er villet og bevisst, og at man er fanget av en mester.

Les mer…

Smugtitt 6 - Ingvar Ambjørnsen og Natten drømmer om dagen

Etter over 40 bokutgivelser har Ingvar Ambjørnsen denne gangen igjen forflyttet seg tilbake til fødelandet. Mye av handlingen i “Dagen drømmer om natten” foregår i Telemark, noe også coveret gir sterke indikasjoner om. Og som i så mange av Ambjørnsens tidligere romaner, er det også denne gangen outsiderne han lar seg fascinere av, og ønsker å dele med oss.

Cappelen forlag beskriver romanen som en vandrer-roman fra det moderne Norge, med Sune fra Skogen og vietnamesiske Vale i hovedrollene.

Historien begynner i grålysningen, hvor hovedpersonen Sune krysser en lang strekning på vei ned mot Veggli. Deretter går ferden videre mot Vestfold. Sune bryter seg inn i hytter på sin vandring mot Vestfoldkysten, skjønt oftest foretrekker han den myke metoden, dvs. å finne hyttenøkkelen under stentrappa utenfor hytta. Vel inne forsyner han seg med mat og annet han trenger, men tar seg også gjerne tid til å lese hytteboka og fantasere om folkene som eier hytta.

Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Fra kontoret ( 10 )

“Når er man egentlig ”ferdig” med en bok? Kan man ikke holde på med rettinger og forbedringer til evig tid? Jo. Det finnes mange tragiske eksempler på forfattere som rett og slett ikke klarer å sette punktum og slippe teksten løs. Skjønt hvem vet? Kanskje det er like greit at disse manuskriptene blir liggende i skuffen? Å levere varen hører med til forfatterjobben.

Men nå har i all fall jeg gått siste runde med ”Natten drømmer om dagen”.

Nå går den til produksjon. Neste gang jeg ser den vil være i korrektur.

Så vil den bevege seg av min verden i den forstand at jeg aldri kommer til å lese den igjen.

Les mer…

To Larviksforfattere på nye språk

Det påstås at bøker har stadig kortere levetid, og i de fleste bøkers tilfelle stemmer det antagelig. Men noen bøker ikke bare overlever, de besøker også stadig nye land. Slik som Ingvar Ambjørnsens roman “Drapene i Barkvik” som opprinnelig kom ut i 2005. Nå er den utgitt på tyrkisk:
Les mer…

Ingvar Ambjørnsen: Nytt fra kontoret ( 9 )

For øyeblikket befinner manuskriptet til ”Natten drømmer om dagen” seg et eller annet sted i slow-postens forunderlige univers, etter at forlaget har foretatt vask del 2. Jeg sitter med andre ord klar til å gå nok en runde.

Men hva skjer på kontoret i de periodene ”Natten” er på andres hender? Ferie? Lediggang? Nei. På kontoret skinner det i lampen over skrivebordet, så sant jeg i det hele tatt er hjemme i Hamburg. Å skrive nye tekster er min måte å puste på. Siden jeg for ca en uke siden slo skulderen min sort/lilla/gul og grønn, samt pådro meg den største blåveisen jeg så langt i livet har hatt, er min fysiske tilstedeværelse riktig nok noe redusert.

Les mer…